Professor: Leger bryter loven hver uke

Ifølge helsepersonelloven skal det gis livreddende behandling til en pasient, selv om pasienten ikke ønsker det. Unntaket er når pasienten er døende.

– Lovverket sier at pasienter selv skal kunne bestemme hvilken behandling de ønsker, men i en akuttsituasjon hvor de trenger hjertelungeredning kan de ikke nekte behandling så lenge de ikke er døende, sier Petter Andreas Steen, som er professor i akuttmedisin ved Universitetet i Oslo til NRK.

Dette gjelder mennesker som er så syke at de vet de kommer til å dø, men ikke vet når. Eksempler på «ikke-døende» pasienter, ifølge helsepersonelloven, kan være krefttilfeller med ukontrollerbar spredning, eller pasienter med sterkt utviklet lungesykdommer.

• LES: – En trussel mot eldres helse
• LES: Liten tillit til norsk helsevesen

– Bør få en naturlig død

Denne ordningen mener professoren er problematisk.

– Spørsmålet bør være hva pasienten selv ønsker dersom akutt hjertestans skulle oppstå. Hvis vedkommende på forhånd har sagt at han ikke ønsker hjerte-lunge-redning ved hjertestans, og heller vil dø en naturlig død, så er dette noe jeg mener pasienten bør få bestemme selv, sier professoren.

Problemet med loven er, ifølge Steen, at den ikke definerer begrepet «døende».

– For majoriteten av helsepersonell vil «døende» dreie seg om dager eller uker, dermed bryter leger i dag loven fordi de velger å høre på pasientens ønske om å ikke bli gjenopplivet ved hjertestans.

– Leger bryter loven fordi de skriver HLR-minus, altså ikke hjerte-lunge-redning, i journalen til pasienter som har ytret et sterkt ønske om dette. De pasientene som har HLR-minus i journalen, er pasienter som legene har vurdert grundig, sier Steen.

– Ingen angrefrist

Helsedirektoratet er kjent med den vanskelige problemstillingen. Avdelingsdirektør Hans Petter Aarseth innrømmer at helsepersonelloven om å redde liv kan komme opp mot pasientens ønske om å slippe.

Han mener det er vanskelig for legene å være helt sikre på at pasientens ønske om å ikke bli gjenopplivet fortsatt gjelder når den akutte situasjonen oppstår.

– Selv om pasienten har gitt utrykk for dette i en tidligere fase av sykdomsprosessen, kan legene ikke være sikre på at pasienten mener det samme dersom et akutttilfelle skjer. Hovedpoenget er at dersom man ikke er hundre prosent sikker, må man behandle. Det er ingen angrefrist i slike saker, sier Aarseth.

– Hvis man lar være å behandle så nærmer man seg den gråsonen med passiv dødshjelp, og den skal vi passe oss for.

• LES OGSÅ: Færre menn dør av kreft

Finnes ingen definisjon

På spørsmål om hvordan Helsedirektoratet vil definere begrepet «døende», svarer avdelingsdirektøren slik:

– Det er umulig å sette opp faste kriterier for når en person er døende. Dette må baseres på individuelle vurderinger. Det er kun i amerikanske filmer at leger kan si at pasienten kun har 14 dager igjen å leve, sier Aarseth.

Han stiller seg likevel kritisk til at leger fører HLR-minus inn i pasientjournalene.

– Jeg tror ikke dette er en god praksis. Det bør heller være en fyldig sykdomshistorie og god dokumentasjon slik at vakthavende lege kan gjøre en riktig vurdering ut fra situasjonen dersom det akutte oppstår, sier han til NRK.

Etikk i fokus

Ulf E. Kongsgaard, avdelingslege ved Radiumhospitalet, mener begrepet «døende» bør omfatte pasienter som har lengre forventet levetid enn noen dager.

– Det er viktig ut fra et etisk perspektiv. Man opplever at pasientrettighetsloven og helsepersonelloven står opp mot hverandre på dette området. Våre pasienter kan leve lengre enn vi forventer etter at behandlingen er avsluttet. Det å si at noen er døende er vanskelig, sier Kongsgaard.

Kongsgaard forteller om pasienter som har kreft med spredning hvor behandling er nytteløst og hvor legene ikke kan gjøre noe.

Vanskelig vurdering

Han får støtte av kollega Kjetil Sunde, som er overlege ved intensivavdelingen ved Oslo Universitetssykehus.

– På intensivavdelingen er alle nærmest døende. Ved en akutt situasjon starter vi ofte gjenoppliving, men noen ganger trenger ikke det å være riktig. Det finnes pasienter som er svært syke med håpløse prognoser, og noen ganger kan døden være en befrielse, sier Sunde.

Overlegen synes det er en vanskelig, men ofte nødvendig avgjørelse å merke journalen med HLR-minus.

– Vi gjør det kun hos pasienter som er så kritisk syke, eller har så store skader at sjansen for overlevelse med et verdig liv er borte, sier Sunde.

– Det å sette HLR-minus betyr ikke at vi ikke behandler dem videre. Det er kun ved en hjertestans at vi ikke forsøker å gjenopplive, presiserer han.