Fant 5263 lovbrudd i Helse-Norge

Eldresentere som ikke sikrer forsvarlig legemiddelbehandling av demente pasienter, kommuner som ikke klarer å sikre at psykisk utviklingshemmede ikke utsettes for ulovlig tvang og makt, og legevaktstjenester som ikke er faglig forsvarlige.

Helsetilsynet har vært på mer enn 3.350 varslede kontrollbesøk fra 1996 til i dag for å sjekke at helse- og sosialsektoren i Norge driver innenfor lovverket. Dette er bare noen av lovbruddene som har gått igjen.

Les også: Skulda for å manipulere pasient
Les også: Sommel med kreftprøver
Les også: Helsetilsynet refser Orkdal sykehus
Les også: - Helsevesenet bryter loven

NRK har gått gjennom samtlige rapporter som er offentliggjort på Helsetilsynets hjemmesider. Resultatet er alt annet enn positivt.

– Det er ingen grunn til å tro at det bare er solskinn i de områdene vi ikke har kontrollert heller, sier fungerende leder i Helsetilsynet, Geir Sverre Braut, til NRK.

Lovbrudd på lovbrudd

Gjennomgangen avdekker nemlig at lovbruddene florerer innen de områder og institusjoner Helsetilsynet har kontrollert.

Og til tross for at institusjonene blir informert lang tid i forveien både om tiden for kontrollbesøkene, og hvilke lover og regler som skal kontrolleres, klarer ikke institusjonene å drive innen lovens bokstav.

NRKs gjennomgang viser at det har blitt avdekket lovbrudd i mer enn 7 av 10 varslede kontrollbesøk fra 1996 til i dag.

– De fleste lovbruddene vi avdekker er temmelig alvorlige i den forstand at det kan gå utover tryggheten i tjenestene som pasientene og tjenestemottakerne mottar. Vi prøver å unngå å føre tilsyn på områder der det så å si bare er bagateller å finne, sier Braut.

Fra den rødgrønne regjeringen overtok regjeringskontorene i 2005 er det avdekket 1.606 lovbrudd i helse- og sosialsektoren.

Andelen varslede kontrollbesøk der man har funnet lovbrudd har steget til 78,5 prosent. Samtidig viser gjennomgangen at det ofte er de samme lovbruddene som går igjen i de forskjellige institusjonene som kontrolleres.

– I verste fall kan disse lovbruddene gå utover liv og helse, men det er ikke bare et spørsmål om at det går ut over liv og helse i snever forstand. Det er òg et spørsmål om man tråkker på folk sin integritet, om man tråkker på folks selvråderett og bygger ned selvrespekten folk skal ha i møte med helse- og sosialtjenesten, sier Braut.

Null læring

Både han og resten av helsetilsynet bekymrer seg også over at institusjoner bryr seg lite eller ingenting om hvilke lovbrudd som blir avdekket i samme tjeneste- og geografiske område der de selv driver.

Det betyr at de forskjellige institusjonene ikke lærer, eller er interessert i å lære, av naboens feil til tross for at samme lovbrudd er sannsynlig hos dem selv.

– Det at man gjør noe som avdekkes som ulovlig på én plass, bør jammen skjerpe interessen hos andre til å lære, men vår erfaring er at det er lite læring på tvers, sier Braut.

Dette gjelder sågar dersom Helsetilsynet muntlig informerer om hvilke avvik som går igjen. Som da tilsynet skulle kontrollere de fleste distriktspsykiatriske sentre i Norge i 2008 og 2009.

– Da vi hadde tatt rundt halvparten av institusjonene hadde jeg møter med lederne på de stedene vi skulle ta i runde to. På møtene informerte jeg hvilke lovbrudd som gikk igjen hos de fleste vi hadde kontrollert. Det hjalp lite eller ingenting. Da vi tok siste gruppe fant vi nøyaktig de samme lovbruddene også her. Læringen var lik null, sier Braut.

Ledelsesansvar

Braut er helt klar på hvor ansvaret for de stadige lovbruddene ligger; hos ledelsen i institusjonene som ikke sørger for at de ansatte har rutiner som setter dem i stand til å følge regelverket.

– Alle lovbruddene skyldes ikke et komplisert lovverk. De områdene vi velger å kontrollere er midt i kjernen av det vi må føre tilsyn med for å trygge kvaliteten, og for å sikre burkerne trygge tjenester.

– Samtidig vet vi at den enkelte ansatte i institusjonene som regel er både flink og samvittighetsfull i sitt arbeide fra dag til dag, sier Braut.

– Utfordringen ligger på et høyere nivå, det vil si i ledelsen av institusjonene. De som har lederansvar må være mer interesserte i og opptatt av hva som skjer mellom tjenesteyteren og tjenestemottakeren, eller sykepleier og pasient for å gjøre det litt mer konkret.