Nye CO2-boringer på Svalbard

CO2-boringene utenfor Longyearbyen i fjor høst var svært løfterike.

I august starter nye tester som kan gi svar på hvordan lagringsplassen under permafrosten håndterer CO2.

Ved den nedlagte Nordlysstasjonen i Adventdalen utenfor Longyearbyen har Universitetsstudiene på Svalbard (Unis) og samarbeidspartnerne langt på vei fått bekreftet at den porøse sandsteinen egner seg til å lagre CO2.

LES OGSÅ: Oppsiktsvekkende CO2-svar på Svalbard
LES OGSÅ: Svalbard ventar på CO2-svar

Flytende CO2

De siste to årene har geologene boret fire borehull i jakten på et reservoar som kan lagre CO2 i minst 10.000 år.

Nå er CO2-prosjektet på Svalbard rede til å gå inn i andre fase. Det innebærer å undersøke om det lovende resevoaret er i stand til å holde på CO2-en.

Årsaken til at de skal pumpe vann ned i det kommende CO2-reservoaret er at trykket og varmen nede i grunnen gjør at CO2-gassen går over i flytende form. Det skjer allerede ved 500-600 meter. Brønnen som går ned i reservoaret er boret til 970 meter.

LES OGSÅ: Kan lagre CO2 på Svalbard
LES OGSÅ: Longyearbyen vil bli CO2-fri

(Saken fortsetter under videoen)

Pumper vann

Det ble gjort et oppløftende forsøk på å pumpe vann ned i reservoaret da brønnen var boret i fjor høst. Men vannpumpen som var lånt fra gruveselskapet var ikke kraftig nok.

– I august kommer en kraftig vannpumpe av samme type som brukes i Nordsjøen. Da skal enorme mengder vann pumpes ned i resevoaret. Mens vi gjør det, vil vi ved hjelp av trykksensorer kunne måle hastigheten på vannstrømmingen og dermed finne ut hvor mye vann som går inn i reservoaret, sier prosjektleder og professor i Arktisk Petroleumsgeologi, Snorre Olaussen, til NTB.

Vann og flytende CO2 har samme tetthet, men oppfører seg forskjellig nede i reservoaret.

– De har forskjellig viskositet. Det vil si at de ikke er like tyktflytende. Men tommelfingerregelen er at vann er vanskeligere å pumpe enn CO2 i et reservoar. Så hvis vi klarer å få pumpet veldig mye vann inn i reservoaret, er vi optimistiske med tanke på CO2, sier Olaussen.

LES OGSÅ: Vil ha CO2-fritt Svalbard
LES OGSÅ: Prøveboring satt i gang på Svalbard

(Saken fortsetter under videoen)

Permafrost

Det porøse sandsteinreservoaret ligger under et skiferlag som skal holde på den flytende klimagassen. Skiferen er den samme som er takbergart på både Goliat- og Snøhvitfeltet i Barentshavet. Over skiferen ligger et mer enn 100 meter tykt lag permafrost som også vil kunne fungere som et ekstra lokk på den lagrede karbondioksiden.

Bakgrunnen for at Adventdalen er åstedet for det første norske forsøket på fullskalalagring av CO2 på landjorden er visjonen som Universitetsstudiene på Svalbard lanserte i 2006.

– Vi er i et meget miljøsensitivt område. Hovedtanken er å fange og føre CO2 fra energiverket tilbake i grunnen. Slik kan Longyearbyen bli det første CO2-nøytrale lokalsamfunnet i Norge , sier Olaussen.

Energiverket i Longyearbyen er Norges eneste kullkraftverk, fyrt opp med lokalprodusert kull fra Gruve 7. Metoden for å fange CO2 fra avgassene er ikke utviklet. Det blir trinn tre i Longyearbyens CO2-prosjekt.

Verdikjede

Sverre Olaussen er ikke helt med på at de kan gjøre månelanding for Jens Stoltenberg i ly av Mongstadprosjektet der CO2 fra gasskraftverk skal samles og føres tilbake til et reservoar bunnen av Nordsjøen.

– Men vi mener å ha en veldig god sak her med å forstå undergrunnen. Dersom vi lykkes kan vi også lage en verdikjede for oppsamling av CO2 fra kullkraftverk, sier Sverre Olaussen til NTB.

Statoil sender store mengder CO2 ned til Utsira-formasjonen.

NRK