I et fire sider langt notat redegjør LO-leder Gerd-Liv Valla for den pågående konflikten med tidligere internasjonal sekretær i LO, Ingunn Yssen.
Valla avviser kategorisk at Yssen ble behandlet dårlig av henne eller andre i LO-systemet, men slår tilbake på en rekke punkter.
Blant annet hevder Valla at da hun kom tilbake til jobb etter ryggbruddet i fjor, fikk hun høre at Yssen hadde hatt et lengre sykefravær.
Hun skal også ha fått bekymringsmeldinger fra flere om at Yssens avdeling ikke ble ivaretatt på en god måte.
- Jeg understreke at Ingunn Yssen gjentatte ganger har tatt fri uten å avtale dette med sin nærmeste overordnede. Dette føyer seg inn i rekken over ulike hendelser der hun har tatt seg til rette uten å følge våre retningslinjer/praksis, skriver LO-lederen.
- Syk av LO
I notatet skriver Valla at hun hadde konstatert, både før og etter, Yssens fødselspermisjon at hun som avdelingsleder ikke leverte god nok i flere tilfeller.
Da Yssen ble konfrontert med skal hun ha sagt at hun ble syk av å jobbe i LO.
- Som leder i LO er det min plikt i slike situasjoner å undersøke saken og snakke med vedkommende avdelingsleder. Jeg tok derfor kontakt med Ingunn Yssen rett etter at jeg kom tilbake på jobb. I en av våre samtaler i løpet av mai spurte jeg henne direkte hva som var årsaken til det høye sykefraværet. Hun svarte da at hun ble syk av å være i LO, skriver Valla i notatet.
- Ikke jobben for henne
Valla skal da ha foreslått at hun tenkte gjennom om dette var riktig jobb for henne.
- Hun gav primo juni uttrykk for at hun syntes papirarbeid var kjedelig, at hun anså seg som en dårlig byråkrat, og at dette nok ikke var jobben for henne, skriver LO-lederen.
Yssen skal da ha bedt Valla om å ringe utenriksministeren for å skaffe henne en jobb i UD.
- Jeg uttrykte at det var vanskelig for meg å ringe til utenriksministeren for å spørre om jobb for henne, det ville kanskje bli oppfattet feil, skriver Valla.
Valla skal derimot ha forelått for Yssen at hun kunne lede 6-timers prosjektet i LO. Forutsetningen var at Yssen gjorde det klart for sine medarbeidere at hun ikke kom tilbake i jobben som internasjonal sekretær.
Fastholder trakassering
Ingunn Yssen fastholder at arbeidssituasjonen i LO var uholdbar og at hun ble trakassert av Valla. Hun hevder at mange av episodene og sakene Valla nevner i notatet der delvis uriktige og at de ikke har noen plass i historien.
- Jeg vil gjenta at jeg opplever dette som et trakkaserende arbeidsforhold. Av den grunn var jeg ikke i stand til å gjøre en så god jobb som jeg ville. Jeg ble rett og slett syk av å bli trakkasert, sier Yssen til NRK.
Her er Vallas notat
NOTAT FRA GERD-LIV VALLA
På bakgrunn av Ingunn Yssens sykefravær, det faktum at vi ikke har lyktes i å komme i kontakt med henne trass i mange forsøk, og fordi vi har mottatt brev fra hennes advokat med påstand om at hun er syk på grunn av dårlig behandling i LO og spesielt av undertegnede, ser jeg det som påkrevd å gå igjennom hendelsesforløpet fra en tid tilbake og trekke noen konklusjoner.
Våren 2006
Da jeg kom tilbake fra Cato-senteret i begynnelsen av mai i år (etter å ha vært fysisk borte fra LO fra primo januar til mai på grunn av mitt ryggbrudd), forstod jeg at Ingunn Yssen hadde hatt et lengre sykefravær. Både under mitt opphold på Cato-senteret og etter at jeg kom tilbake til LO, fikk jeg bekymringsmeldinger fra flere om at Internasjonal avdeling ikke ble ivaretatt på en god måte. Det ble også nevnt at det var vanskelig at avdelingsleder, altså Ingunn Yssen, i enkelte tilfeller klart hadde gitt uttrykk for at hun ikke hadde lest de dokumenter som avdelingens medarbeidere hadde lagt fram. Dette virket lite motiverende. Avdelingens nestleder ga i en samtale med meg uttrykk for sterk bekymring for leders stadige fravær og manglende oppfølging denne våren, og for at dette var slitsomt.
I likhet med andre i LOs ledelse, hadde jeg selv konstatert, både før og etter Ingunn Yssens fødselspermisjon, at hun som avdelingsleder ikke leverte godt nok i flere tilfeller. Dette var løpende tatt opp med henne i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser og god lederpraksis.
Som leder i LO er det min plikt i slike situasjoner å undersøke saken og snakke med vedkommende avdelingsleder. Jeg tok derfor kontakt med Ingunn Yssen rett etter at jeg kom tilbake på jobb. I en av våre samtaler i løpet av mai spurte jeg henne direkte hva som var årsaken til det høye sykefraværet. Hun svarte da at hun ble syk av å være i LO. Jeg ga med en gang uttrykk for at hvis det var slik at hun ble syk av å være i LO, måtte noe gjøres i forhold til hennes jobbsituasjon, og at hun måtte tenke igjennom om dette var en jobb som passet for henne og om det var den jobben hun ønsket å ha framover. Hun ga da uttrykk for at hun hadde problemer på avdelingen. Hun mente blant annet at internasjonal sekretærs oppgaver av og til ble overtatt av nestkommanderende.
Jeg sa da at selvfølgelig kan ingen overta internasjonal sekretærs jobb. Samtidig er LOs ledelse avhengig av at oppgavene blir utført også ved permisjoner, fravær eller hvis det er andre grunner til at arbeidet ikke blir gjort.
Under påfølgende samtaler i mai/juni var hun veldig tydelig overfor meg på at hun var glad for at jeg hadde stilt spørsmålet om dette var jobben for henne. Det hadde fått henne til å tenke igjennom sin situasjon på nytt. Hun gav primo juni uttrykk for at hun syntes papirarbeid var kjedelig, at hun anså seg som en dårlig byråkrat, og at dette nok ikke var jobben for henne.
Hun og jeg ble da enige om at vi måtte finne en løsning på hennes og avdelingens situasjon. Vi snakket om mulige andre arbeidsoppgaver i LO og vi snakket om muligheten for å få en annen og mer utadrettet jobb utenfor LO der hun kunne bruke sine politiske kvaliteter. (Ved regjeringsdannelsen etter valget i 2005, spilte jeg inn Ingunn Yssens navn blant mange. Hun ble ikke valgt ut til en slik jobb, men hun uttrykte stor glede over at jeg hadde anbefalt henne.)
Ingunn Yssen ba meg i disse samtalene før sommeren om å ringe til utenriksministeren for å spørre om UD kunne trenge en person som henne med erfaring fra likestillingsarbeid og med nå en viss erfaring fra LOs internasjonale arbeid. Jeg lovte å se hva jeg kunne gjøre.
Avtalen fra 14. – 15. august 2006
På grunn av ferieavvikling, snakket vi ikke om denne situasjonen igjen før mandag den 14. august 2006. Jeg hadde da drøftet situasjonen med min 1. nestleder Roar Flåthen og førstesekretær Ellen Stensrud. På bakgrunn at dette presenterte jeg flere løsninger for Ingunn Yssen: Med hennes erfaring og kunnskap om likestilling, var det en mulighet at hun kunne lede 6-timersdagsprosjektetet i LO, et prestisjeprosjekt for LOs ledelse. Vi kunne også se på en mer generell likestillingsjobb i LO. Jeg la også fram for henne et tilbud om å være vår representant på Forsvarets Høgskole. Forsvarets Høgskoles hovedkurs starter i begynnelsen av januar hvert år og LO har alltid hatt en anledning til å foreslå en representant. Vi så da for oss en løsning hvor hun kunne starte kurset i begynnelsen av januar 2007 og at hun samtidig gjorde det klart for sine medarbeidere at det ikke var aktuelt for henne å komme tilbake til jobben som internasjonal sekretær i LO, men gjerne i en annen rolle. Forutsetningen for dette var at hun, sammen med sin nestleder Karin Beate Theodorsen, skulle lede avdelingen på en god og effektiv måte, både for medarbeiderne og for LOs ledelse, fram til årsskiftet 2006/2007.
Fra min side ble det uttrykt et sterkt ønske om at dette skulle være en god løsning for Ingunn Yssen. Hennes deltakelse på Forsvarets Høgskoles hovedkurs 2007 ville gi henne en viktig etterutdanning som kunne brukes i LO-systemet, eller i andre viktige jobber i det norske samfunnet. Jeg uttrykte at det var vanskelig for meg å ringe til utenriksministeren for å spørre om jobb for henne, det ville kanskje bli oppfattet feil. Vi ble derfor enige om at hun selv skulle ta en kontakt. Erfaring fra LO, en god utførelse av jobben som internasjonal sekretær høsten 2006 samt kurset på Forsvarets Høgskole ville være en god plattform for henne å gå videre i yrkeslivet på. Jeg presiserte også at fikk hun ikke en annen jobb, var hun selvfølgelig velkommen tilbake til LO og da skulle vi finne en ordning for henne.
Vi ble enige om å møtes neste dag (tirsdag 15. august) for å trekke en konklusjon. Hun konkluderte med å takke ja til å være vår representant på Forsvarets Høgskole. Som en del av dette opplegget skulle hun lede Internasjonal avdeling, forsøke å forene de to frontene som ble opplevd var skapt i avdelingen, levere bedre til LOs ledelse og gjøre samarbeidet mellom alle på avdelingen bedre slik at medarbeiderne kunne få en bedre hverdag.
En felles løsning i en god atmosfære
Jeg hadde under hele denne saken rådført meg med Roar Flåthen og Ellen Stensrud. Jeg var glad for å kunne fortelle dem at da Ingunn Yssen gikk ut av mitt kontor, var det en god atmosfære, hun syntes løsningen var meget god. Dette ville bli en bra løsning for oss alle. Det var også godt å se at hun dagen etter, onsdag, på vårt administrasjonsmøte, var i en form som fikk mange til å lure på hva som hadde skjedd. Hun la fram en sak, hadde konstruktive forslag og virket svært fornøyd. Det samme var tilfelle på ledelsens kolonihagefest torsdag 17. august. Ingunn Yssen var i strålende humør, ga meg en klem og sa at hun var svært glad for den løsningen som hadde kommet.
Fredag 18. august – dagen etter festen - meldte Ingunn Yssen fra at hun var syk. Jeg hørte ingen ting fra henne i løpet av helgen, men er kjent med at hun lørdag deltok i Erna Ansnes’ fødselsdagsfeiring. Mandag 21. august om morgenen fikk jeg beskjed fra nestleder ved Internasjonal avdeling om at hun ikke hadde stilt opp til en stor planleggingskonferanse avdelingen skulle ha på Jevnaker. Nestlederen nådde henne på telefon kl 08.55, mens bussen skulle gå kl 09.00. Yssen orienterte da om at hun måtte melde avbud til konferansen da hun var i ferd med å bli sykmeldt.
Jeg forsøkte de neste dagene, i en vennlig tone, å få kontakt med Ingunn Yssen per tekstmelding. Da jeg ikke fikk kontakt med henne, har personalseksjonen håndtert saken videre.
Forpliktelser i forbindelse med sykefravær, ferie med mer
Vi har forpliktelser i forbindelse med sykefravær. Det har vi som arbeidsgivere og det har også Ingunn Yssen som arbeidstaker i LO og ikke minst som leder av en av våre største avdelinger. Blant annet innebærer dette å gi avdelingen og nærmeste overordnede beskjed om hvordan man ser på muligheten for å komme tilbake i jobb og hvordan arbeidet skal organiseres under fraværet. Dette har vi gjort Ingunn Yssen oppmerksom på, og sendt henne vårt IA-reglement. Vi har videre gjentatte ganger henvendt oss til Yssen om oppfølging i henhold til dette regelverket, men ikke lyktes i å få kontakt med henne.
Videre vil jeg understreke at Ingunn Yssen gjentatte ganger har tatt fri uten å avtale dette med sin nærmeste overordnede. Dette føyer seg inn i rekken over ulike hendelser der hun har tatt seg til rette uten å følge våre retningslinjer/praksis.
Påstandene om dårlig behandling
Så til den angivelige dårlige behandlingen:
Yssens advokat Ingeborg Moen Borgerud skriver i et brev at årsaken til Ingunn Yssens fravær er den behandlingen hun er blitt utsatt for av LO-leder Gerd-Liv Valla. Dette er en meget alvorlig beskyldning, og vi har selvsagt krav på en begrunnelse. Det har ikke lyktes oss å oppnå kontakt med Yssen om dette, på tross av at du (Håkon Bleken) har bedt henne om et tidfestet møte, og også gitt åpning for andre tidspunkter.
Jeg vil derfor beskrive den faktiske situasjonen:
I våre samtaler har Ingunn Yssen aldri framsatt alvorlige beskyldninger om dårlig behandling fra min side. Hun har klaget over at hun ikke har sett meg mer (!), hun har vist til vår situasjon i Justisdepartementet, hvor hun var min nære politiske medarbeider og vi møttes daglig. Hun savnet denne kontakten. Hun sa videre på møtet 14. august at hun hadde håpet å være mer en rådgiver for meg. Videre at hun følte at hun ikke ble vel mottatt i LO og at heller ikke jeg mottok henne med åpne armer. Mine svar til dette har vært at vår kontakt ikke kan være annerledes enn kontakten med mine andre avdelingsledere.
Så har jeg hørt at Ingunn Yssen i omgang med folk utenfor LO-systemet i lang tid har klaget på LO for å være for byråkratisk og tungrodd.
Yssen har selv fortalt andre om en situasjon hvor hun begynte å gråte på et administrasjonsmøte. Det som forårsaket dette, var at hun fikk et spørsmål om hva avdelingen mente med sin beskrivelse av hvordan likestillingsperspektivet/kjønnsperspektivet var ivaretatt i en bestemt sak som ble lagt fram i møtet fra Internasjonal avdeling. Dette spørsmålet er det mange avdelingsledere som har fått. Hun kunne ikke svare, og det var svært tydelig at dette dokumentet ikke var særlig godt gjennomgått av henne, som har ansvaret som avdelingsleder for å kvalitetssikre alle dokumenter som går videre til ledelsen. Jeg forstår at det er ubehagelig å ikke kunne svare på et så enkelt spørsmål, men det er et minimum av hva man må kunne kreve av en person i en så viktig stilling.
Så vil jeg nevne at det er uttrykt sterk frustrasjon over at Yssen flere ganger, også når hun har vært fraværende fra LO, har gått ut i media og uttalt seg om likestillingspolitiske spørsmål. Dette gjorde hun også i vinter/vår, til tross for at jeg hadde sagt til henne at hun måtte være varsom med å uttale seg om arbeidsområder som andre i LO hadde ansvar for.
Jeg vil også vise til at vi i høst har hatt en meget vanskelig sak som Ingunn Yssen, på tvers av LO-ledelsens klare oppfatning, er opphav til. Vi har kommet i den situasjonen at YS har overtatt det viktige ledervervet i EFTAs konsultative komité, etter at Ingunn Yssen aktivt kjørte fram deres kandidatur og før LOs ledelse hadde tatt stilling til saken. Først sommeren 2006 nevnte hun denne viktige saken for meg. Jeg ba da om, og fikk, et notat fra henne. Her anbefalte hun å la YS få denne funksjonen. En enstemmig ledelse sa at det fant vi ikke riktig. EFTAs konsultative komité og EØS angår arbeidstakere både i offentlig og privat sektor. Mens YS har et beskjedent nedslagsfelt, er LO som organisasjon i kraft av sin størrelse og bredde svært mye mer representativ, og bør ha ledervervet. Ingunn Yssen fikk denne beskjeden i sommer, men ga da ikke uttrykk for hva hun hadde gjort. I ettertid har vi forstått at hun ikke gjorde noen ting for å bringe ledelsens meget klare oppfatninger inn i EFTAs konsultative komité. Hun hadde høsten 2005 og påfølgende vinter/vår kjørt dette løpet uten vår viten. Dette satte oss i en vanskelig situasjon. I høst utpekte vi vår dyktige førstesekretær Ellen Stensrud til å inneha dette vervet i EFTAs konsultative komité, men måtte trekke hennes kandidatur da det ble kjent for oss hva Ingunn Yssen hadde gjort.
Konklusjon
Jeg har ovenfor nevnt en del konkrete hendelser. Jeg kunne ha trukket fram svært mange flere. Poenget er at vi ikke på noen måte kan se at noen i LOs ledelse har behandlet Ingunn Yssen dårlig.
Ingunn Yssen og jeg hadde arbeidet tett sammen og hun visste – og vet – at jeg stiller store krav til meg selv og til mine medarbeidere. Det er forutsetningen for at LO skal være den kraften LO er i det norske samfunn.
Det faller på sin egen urimelighet at jeg – som ønsket Ingunn Yssen inn i LO som medarbeider, skulle frata henne ”makt og myndighet”, slik vi leste i et avisoppslag. Ingen har tatt fra henne oppgaver, men hun har dessverre ikke utført sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. LOs ledelse er samstemte i dette spørsmålet.
Jeg kjenner heller ikke til noen konflikt mellom oss, jf. avisoppslag. Mitt og den øvrige ledelsens ansvar er å følge opp våre kongressvedtak, og ivareta våre medlemmers interesser. Dette stiller krav til oss som er tillitsvalgte, men det stiller også krav til våre ansatte. Og jeg er glad for at vi har så mange dyktige medarbeidere.
Ingunn Yssen har selv uttrykt at denne jobben ikke passet for henne. At det nå kommer påstander om konflikt mellom oss som årsak til hennes sykmelding, er uforståelig. I en vennlig atmosfære ble vi enige om et videre løp den 14. og 15. august. Det er faktisk med stor undring jeg leser og hører at vi skulle ha en konflikt. Jeg er rystet og trist over at hun opptrer slik at LO som organisasjon rammes på en slik måte.
Til slutt vil jeg nevne en kuriositet: I forbindelse med saken vises det til min tid som justisminister i 1997. Den 2. september hadde Olav Versto en artikkel i VG, hvor han på en ganske grundig måte viste til at problemene i Justisdepartementet i 1997 ikke kunne tilskrives Justisministeren. Samme dag hadde jeg en telefonsamtale med Ingunn Yssen. Hennes kommentar var: ”Hurra Valla, endelig kommer sannheten for en dag.”
Med vennlig hilsen
Gerd-Liv Valla
LO-leder
