– Det er en nokså ubyråkratisk tilværelse. Gruppekonsultasjonene går fort, og det er lite splittelse i laget. I tillegg får jeg nyte oppmerksomheten som følger med. Den stopper når folk begynner å synes at jeg er normal, flirer Miljøpartiet De Grønnes eneste stortingsrepresentant.
Under valgkampen sa Trine Skei Grande, Venstre leder, at hun ikke unte sin verste fiende å sitte alene på Stortinget. Da Rasmus Hansson møtte Kåre Willoch på et herretoalett, sa Høyre-veteranen at «det er veldig fint at dere er inne på Stortinget, men jeg er glad dere er bare én».
– Jeg føler meg ikke ensom. Vår agenda med klimautfordringene er jo i samsvar med det alle mener er det viktigste menneskeheten står overfor, sier Hansson.
Alene mot hundre
Selv om mange kan forenes om klimautfordringene, kan bare fire nålevende nordmenn, Rasmus Hansson inkludert, dele erfaringer om livet som «énmannsparti» i Norges folkevalgte forsamling. For ni år siden gikk Steinar Bastesen ut av Stortinget etter to perioder for Tverrpolitisk folkevalgte og Kystpartiet. Før Bastesen er Rødts (tidligere RV) Erling Folkvord og Venstres Lars Sponheim (begge mellom 1993-97) eneste representanter for «énmannspartier» som fortsatt er i live.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Jeg har aldri møtt dem, men jeg kunne sikkert hatt bruk for gode råd, sier Hansson, som har brukt det første året til å lære seg de politiske fottrinnene uten selv å ha direkte politisk makt.
– I min debut på talerstolen stemte alle imot forslaget mitt om å trekke oljefondet ut av kull og tjæresand, men i ettertid har både SV og Arbeiderpartiet fremmet lignende forslag. Det er bra at de tar til fornuft, selv om mitt eget forslag tapte 100–1. Det har skjedd drøssevis av ganger og gjør meg ingenting. Jeg tenker heller at «én dag skal jeg få flertall». Det blir målet for neste år.
Sårbare
Til NTB nevner Bastesen og Folkvord henholdsvis radiomasten på Ingøya og opphevelsen av sosialtjenestelovens konfiskasjonsparagraf som prosjekter de er glade for å ha bidratt til som «énmannspartier». Selv om Hansson mener at De Grønnes miljøagenda treffer befolkningen på en helt annen måte, mener valgforsker Bernt Aardal at partiet fort kan gjøre seg sårbart ved å påberope seg eierskap til miljø- og klimaspørsmålene.
– Generelt er «énmannspartiene» sårbare fordi andre lett kan snappe sakene deres. For Miljøpartiet De Grønnes del kan de også oppleves som for radikale av velgere som har en midt-på-treet-holdning i miljøspørsmål, selv om emnet opptar mange, sier Aardal.
Små seiere
Han tror likevel at Hansson blir fulgt nøye med på i stortingsgangene.
– Eksponeringen på Stortinget har verdi i seg selv. Dessuten var jo Fremskrittspartiets to representanter avgjørende i fellingen av Willoch-regjeringen på 80-tallet. SFs to representanter bidro også til å felle Gerhardsen-regjeringen i 1963. Få representanter har med andre ord hatt avgjørende innflytelse tidligere, sier valgforskeren.
Foreløpig må likevel Rasmus Hansson klare seg alene. Men skulle han doblet antallet ved å rekruttere én rival over i sitt eget parti, er valget klart.
– Jonas Gahr Støre har ikke markert seg som miljøpolitiker tidligere, men han har signalisert vilje til å tenke nytt. Og han er veldig dyktig. Da er det plass hos De Grønne.