Ifølge regjeringens tilstandsrapport for høyere utdanning i 2012 var andelen studenter med ikke-vestlig bakgrunn i 2010 9,4 ved landets universiteter, og 6,8 ved høgskolene. Med ikke-vestlig bakgrunn menes i denne sammenheng personer fra Asia inkludert Tyrkia, Afrika, Amerika (minus USA), Canada og Oceania (unntatt Australia og New Zealand).
Det er en økning fra henholdsvis 8,1 og 5,8 i 2007, og godt over den anslåtte andelen ikke-vestlige innvandrere på landsbasis på mellom fem og syv prosent.
I tillegg er studenter med denne bakgrunnen svært godt representert på prestisjestudier som odontologi, farmasi og medisin, samt teknisk- og naturvitenskapelige fag.
Prestisjestudier
Høsten 2011 hadde 33 prosent av studentene på mastergradsprogrammet i farmasi innvandrerbakgrunn, og en overvekt av disse var kvinner. På den treårige ingeniørutdanningen hadde til sammen rundt tolv prosent innvandrerbakgrunn.
Dette skjer til tross for at gjennomstrømningen for elever med innvandrerbakgrunn i den videregående skolen ifølge SSB, er rundt 20 prosent lavere enn for andre elever.
En Nifu-rapport fra 2011 viste at det frem til åttende trinn i grunnskolen ikke er forskjeller i prestasjonsutvikling mellom majoritets- og minoritetselever. Men derfra og ut drar minoritetselever til en viss grad fra de etnisk norske elevene i utviklingen. På ungdomstrinnet fortsetter denne trenden og gapet reduseres.
– Vi så allerede på 1990-tallet at minoritetsungdom hadde utdanningsaspirasjoner. Vi spurte dem hva de ønsket seg, og da de svarte lege, advokat og sånne fag, ble de møtt med stor skepsis. Ti år etterpå ser vi at vi får en generasjon innvandrerungdom som er overrepresentert i høyere utdanning. Dette til tross for at foreldrene deres gjerne har vært underrepresentert og jobbet i lavstatusyrker, og til tross for at de har gått ut med dårligere karakterer fra grunnskole og videregående, sier forsker for Norsk institutt for forskning om oppvekst og aldring (Nova), Anders Bakken, til NRK.no.
HAR DU TIPS ELLER INNSPILL TIL DETTE TEMAET? Kontakt NRKs journalister!
Den direkte overgangen til høyere utdanning blant dem som har fullført videregående med studiekompetanse er langt høyere både blant innvandrere og dem som er født i Norge med innvandringsbakgrunn, enn blant dem som er uten innvandringsbakgrunn. Sistnevnte gruppe (uten innvandringsbakgrunn) utsetter studiestarten oftere enn ungdom med innvandringsbakgrunn. Etter noen år er forskjellene utjevnet, men fortsatt er andelen høyest blant dem som er født i Norge med innvandringsbakgrunn.
– Sterkt ønske hos familien
– MØTT MED SKEPSIS: Innvandrerbarn ble møtt med skepsis da de svarte at de ville bli leger og advokater på 1990-tallet, forteller forsker Anders Bakken.
Foto: NOVABakken tror dette kan henge sammen med den mobilitetsprosessen mange innvandrere er i, spesielt de ikke-vestlige: Man har flyttet til Norge for å oppnå et bedre liv. I Norge får man muligheter man ikke har hatt før. Da ligger det i deres natur å jobbe knallhardt for å oppnå dette, og listen legges ikke lavt. Denne teorien deles av professor Liv Anne Støren, som har forsket mye på minoriteters ferd gjennom utdanningsløpet.
OVERSIKT: Dette er status for integrering i Norge
– I mange miljøer er det et sterkt ønske hos familien om at barna skal ta høyere utdanning. Særlig vet vi at dette er sterkt i familier med indisk bakgrunn, men det gjelder flere. En del barn opplever nok et klart forventningspress, men de deler sikkert også det samme ønsket og den samme forventningen som foreldrene. Hvorfor er det slik? Her er det også flere årsaker, og jeg tror at en årsak er at mange innvandrerforeldre ønsker at barna skal benytte seg av en mulighet til å få utdanning som de selv ikke hadde i sitt hjemland, sier Støren til NRK.no.
Det er spesielt studenter med bakgrunn fra India, Sri Lanka og Vietnam som utmerker seg.
– Det er spesielt at det er grupper fra Sørøst-Asia som klarer seg så godt, når man tenker på hvor store språkbarrierene er for disse gruppene. Det er vanskeligere å lære norsk for en vietnameser enn en tysker, likevel ligger disse gruppene på samme nivå, sier han.
Går man helt tilbake til begynnelsen av utdanningsløpet, i barnehagen, ser man at omtrent syv av ti minoritetsbarn går i barnehage, med en økende andel jo eldre barnet blir. Bare 34 prosent av ettåringene deltar, mens 95 prosent av minoritetsbarna går i barnehage når de er fylt fem år.
