Deltakelse: Egne innvandrernettverk og lite politikk

Med deltakelse menes alt fra dugnadsarbeid og oppfølging av aktiviteter i nærmiljøet, til organisasjonsliv i politikk. Ifølge forsker Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning er minoriteter sterkt underrepresenterte både som medlemmer og tillitsvalgte i sentrale frivillige organisasjoner i Norge. Når innvandrerandelen går opp i et område på bekostning av majoritetsbefolkningen, får fritids- og aktivitetsorganisasjoner problemer med rekrutteringen, særlig på barne- og ungdomsfeltet.

Det betyr likevel ikke at innvandrere ikke engasjerer seg, men at de gjør det på sin egen måte.

60 ukjente nettverk

– Aktivitetsnettverk, hvor kultur og språk fra innvandreres hjemland læres og formidles, etableres i slike innvandrertette bomiljøer som har utspring fra kultur og land. Disse er ofte usynlige, og det er lite samhandling mellom tradisjonelle foreninger og innvandrernettverkene, og de opererer i et felt som er lite kjent for majoritetssamfunnet. Vi har undersøkt lokalsamfunn hvor det tradisjonelle organisasjonslivet sliter, og hvor lokale myndigheter har vært engstelige for lavt aktivitetsnivå blant minoritetsbarn. I ett av disse fant vi mer enn 60 organisasjoner som ikke var kjent for kulturarbeidere, sier Ødegård til NRK.no.

• HAR DU TIPS ELLER INNSPILL OM DETTE TEMAET? Kontakt NRKs journalister!

– Blir ikke dette et veldig lukket miljø?

– De kan bli det, men ikke nødvendigvis. Vi skal huske på at mange innvandrerforeningene også er viktige integrasjonsarenaer for nyankomne. De formidler også viktig informasjon om det norske samfunn. Terskelen for kontakt med majoritetssamfunnets institusjoner kan slik sett bli lavere. Disse kan også være viktige kanaler for brobygging mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen, dersom de inngår i samarbeid med andre lokalsamfunnsaktører. Men isolerer disse foreningene seg, ligger det en reell fare for parallellsamfunn, advarer hun.

Et tema i flere lokalsamfunn er ifølge Ødegård hvilken grad etniske grupperinger bør etablere egne fotballag eller bli en del av det norsketniske idrettslaget. Dersom det etableres slike parallelle organisasjoner, mister man ifølge forskeren en viktig arena for å skape tillitt mellom ulike grupper barn og unge. Men utviklingen stiller samtidig den norske organisasjonskultur på prøve.

– Også de må være villige til å endre måten man driver organisasjonen på, blant annet ved å slippe inn nye grupper i styret. Vi vet at minoriteter er sterkt underrepresentert som tillitsvalgte i frivillige organisasjoner, som blant annet idretten, sier hun, og legger til:

– Ser vi på borettslagene, som har en overrepresentasjon av beboere med innvandrerbakgrunn, var det i 2010 bare 72 personer med innvandrerbakgrunn i hele Norge som satt i styret.

– Lokale myndigheter må ta grep

I de tilfellene der man lykkes med dette, har som regel lokale myndigheter hatt en aktiv rolle. Studier viser at dette ikke kan overlates til de frivillige selv.

• OVERSIKT: Dette er status for integrering i Norge

– Lokale myndigheter må bygge integrasjonspolitikken nedenfra, hvor både majoritets- og minoritetsforeningene er viktige premissleverandører. Da kreves mer enn politisk vilje. Behovet for mangfoldskompetanse, koordinering og penger er stor. Dette handler også om endringsvilje i de tradisjonelle organisasjonene, sier hun.

Det er nemlig ikke nødvendigvis innvandrernes interesse det står på. Minoriteter som har bodd mer enn 5 år i Norge og behersker norsk, deltar i like stor grad som etnisk norske i frivillig arbeid.

– Som på mange andre områder er det ikke etnisitet som slår ut, men sosial klasse. Minoriteter og majoriteter deltar for eksempel like mye på dugnad, men de er sterkt underrepresenterte i styrene, sier hun.

Løfter man deltakelse opp på et enda høyere nivå, som politiske partier, kommunestyrer, stortinget og valgdeltakelse, er det også fremdeles en god vei å gå.

– Valgdeltakelsen er mye lavere blant innvandrerbefolkningen enn i resten av befolkningen. Det er heller ikke slik at det er en positiv utvikling over tid, deltakelsen fortsetter å være lav. Det har nok mye å gjøre med at det hele tiden kommer nye inn som må begynne på «scratch», og som dermed holder deltakelsen nede, sier forsker Johannes Berg til NRK.no.

Underrepresentert i politikken

Det er dessuten langt færre representanter med innvandrerbakgrunn i politiske styringsorganer enn det størrelsen på innvandrerbefolkningen skulle tilsi. Mens innvandrerandelen i Norge i dag er 13,1 prosent, har det siden 2003 kun til en hver tid vært én fast møtende stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn. Dette ligger riktignok, ifølge Bergh og kollega Tor Bjørkunds beregninger, an til å øke til mellom to og fire etter høstens stortingsvalg.

Men fremdeles vil det være en klar underrepresentasjon. Med unntak av Oslo kommune og en del omkringliggende kommuner med høy innvandrertetthet, er det også langt mellom minoritetene i landets kommunestyrer, forteller han.

– Mye tyder på at årsakene til dette er de samme som med utfordringene i integreringen ellers, da spesielt språkproblemer og manglende erfaring med norsk politisk kultur. Så er det nok noen som har kjent på diskrimineringen og at det ikke har vært like muligheter som for nordmenn, men spør du stortingspolitikere tror jeg de færreste vil si at de har møtt store problemer på grunn av sin innvandrerbakgrunn, sier Bergh.

Den lave politiske deltakelsen blant innvandrere er et stort problem på flere måter, ifølge forskeren:

– Det å delta i politikk er en form for integrering i seg selv, det handler om å delta og bli kjent med ulike samfunnsområder. I tillegg tror jeg det er symbolsk viktig å få inn politikere med innvandrerbakgrunn som viser andre at det er mulig å lykkes i norsk politikk. Det kan sende ut signaler som øker den politiske deltakelsen i resten av befolkningen.