Fredsprisen kan havne i Europa

Totalt hadde den norske Nobelkomiteen 231 kandidater å velge mellom, hvorav 43 organisasjoner, da den i februar startet årets utsiling av aktuelle vinnere.

Av de 231 plukkes det i første omgang ut rundt 30 navn, som blir utredet nærmere. I andre omgang velger komiteen seg ut rundt 10 eller færre kandidater som de diskuterer nøye, før de altså på høstparten blir enige om én eller flere vinnere.

Mens det i fjor var tre prisvinnere, har NRK grunn til å tro at det i går blir kun én.

Europa i krise

Ser man på listen over de opprinnelige nominerte, peker mulige vinnerspor til øst i Europa hvor den demokratiske utviklingen i deler av regionen de siste årene har gått tilbake, i tilfellet Russland etter Putins tilbakekomst som president, eller stått på stedet hvil som i Hviterussland, som betegnes som Europas siste diktatur.

Nobelkomiteen kan imidlertid også ville gi en støtte til et Europa i krise.

Det er fem år siden sist en organisasjon fikk Nobels fredspris. I år er EU blant favorittene. Organisasjonen har vært nominert år etter år, uten å nå opp.

Den norske EF- og EU-splittelsen, som også har strukket seg inn i Nobelkomiteen, har forhindret en slik tildeling. I år kan tiden kanskje være moden i en tid hvor et kriserammet Europa og et Europa i økonomisk knestående trenger lederskap og oppmuntring til samhold.

En tildeling til EU vil i så fall kunne begrunnes med fredstanken.

Tilhengere av en fredspris til organisasjonen vil hevde at unionen og dens forgjenger Kull- og stålunionen har klart å forene de gamle fiendene Tyskland og Frankrike, og at integrasjonen i EU fortsatt forhindrer krig i Europa.

Europas siste diktatur

Ser man lenger øst, stiller både russiske og hviterussiske menneskerettighetsforkjempere sterkt i konkurransen av flere grunner.

• Les også: Nonner, aktivister og fengslede statsministre på årets nobelliste

Det er lenge siden noen fra Øst-Europa har fått prisen, den siste var Mikhail Gorbatsjov i 1990.

Komitéleder Thorbjørn Jagland har sammenlignet Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko med Stalin og mener det er utenkelig at Hviterussland går mot demokrati så lenge Lukasjenko regjerer i presidentpalasset.

Jagland har også tidligere understreket at Hviterussland er det eneste landet i Europa som fortsatt praktiserer dødsstraff.

• Les: Jagland sammenlignet hviterussisk president med Stalin

Fra Hviterussland er derfor den fengslede opposisjonspolitikeren Ales Bjaljatski en sterk kandidat.

Han er en kjent forkjemper for menneskerettigheter og demokratisk utvikling, og en like kjent motstander av president Aleksandr Lukasjenko.

Bjaljatski startet og leder menneskerettighetssenteret Vjasna, som blant annet kurser folk i demokratisk tekning og menneskerettigheter.

Det var på grunn av senterets registrerte bankkonti i to naboland at han ble dømt til fire års fengsel, en dom som betraktes som skalkesjul fra regimets side.

Bjaljatski fikk valget mellom å sone straffen eller reise i eksil. Han valgte det siste.

Den hviterussiske dissidenten har sterk støtte i ryggen. Foruten de norske og polske politikerne som har nominert ham, har 41 parlamentarikerne fra 18 europeiske land skrevet under på et opprop som støtter hans Nobel-kandidatur. Han er også en av kandidatene til EUs Sakharov-pris.

• Les: President og land i dyp trøbbel

Forholdet mellom Europa og Hviterussland er også mer spent enn på lenge.

President Lukasjenko er omfattet av en rekke europeiske sanksjoner på grunn av sitt harde og eneveldige styre og påstått juks under presidentvalget, det samme er 200 ledende personer i regimet. Vestlige diplomater ble i sommer utvist fra landet etter at flere hundre svenske teddybjørner påsatt et demokratibudskap, ble sluppet ut fra et fly og spredd over hovedstaden.

• Les: Utviser alle svenske diplomater
• Les: KGB kallar inn svenske teddybjørn-aktivistar

Hvis Bjaljatski blir årets fredsprisvinner, vil han høyst sannsynlig ikke bli løslatt for å ta imot prisen.

Men hans kone har sluppet ut av landet for å motta andre priser han er blitt tildelt, så det kan være at Nobelkomiteen, dersom de har valgt ham som vinner, unngår en repetisjon fra to år tilbake med en tom stol for prisvinneren.

Mange navn i Moskva

Fra Russland er det flere kandidater komiteen har hatt til vurdering.

To av dem er veteraner i kampen for menneskerettighetene:

Ludmila Alexejeva er leder av den russiske Helsingforskomiteen, og har dessuten skrevet om annerledes tekning om Sovjetunionen og Russland. Hun har stått i stormen i mange år.

Svetlana Gannusjkina leder menneskerettighetsorganisasjonen Memorial.

Memorial har kjempet for å få frem sannheten om overgrep og grusomheter som ble begått i det tidligere Sovjetunionen, og for at respekten for allmenne menneskerettigheter skal være en selvfølge i dagens Russland.

• Les: Russland boikotter EU-parlamentet

Organisasjonen har også satt et sterkt søkelys på behandlingen av internt drevne flyktninger.

Både Alexejeva og Gannusjkina er eldre kvinner, og en pris til dem vil trolig bli betraktet like mye som takk for lang og god innsats som en pris som er ment å utfordre Kreml.

Da kan en pris til yngre demokratiforkjempere være en klarere beskjed til Putin og myndighetene om å skifte kurs.

En outsider i så måte er bloggeren Aleksej Navalnyj, som på rekordtid ble en samlende skikkelse for den nye og unge opposisjonen, der han ledet an i protestene mot Putins gjenvalg.

• Les: Blogger hylles som russernes nye håp: – Protestene fortsetter for fullt

Navalnyj er delvis omstridt blant sine egne, fordi mange anser ham som vel aggressiv i formen og mener han har flørtet litt mye med nasjonalistiske miljøer. Men en pris til Navalnyj vil trolig bli sett på som en pris til hele Hvit sløyfe-bevegelsen.

Valgovervåkingsorganisasjonen Golos er også nevnt som en mulighet, de har blitt sterkt trakassert i sitt arbeid med å overvåke russiske valg. Og Nobelkomiteen har aldri tidligere premiert praktisk demokratisk valgarbeid.

• Les: – Gir oss ikke før vi får en ny valgrunde
• Les: Slik har Putin kneblet motstanderne

Mexico aktuell - for tidlig for Myanmar II

En som også kan ende som vinner, er den meksikanske biskopen José Raúl Vera López.

I likhet med Øst-Europa er det lenge siden en person i Mellom- og Sør-Amerika har blitt belønnet med en fredspris og Nobelkomiteen vil gjerne speile hele verden.

Biskopen blir beskrevet som en av de modigste stemmene i Mexico.

Han taler både mektige narkobander og myndigheter midt imot der han kjemper for en verdig behandling av fattige mellomamerikanere som illegalt reiser gjennom Mexico på vei mot USA, og som utsettes for brutal vold og sterk utnyttelse. López sier åpent at både politiet og hæren deltar i overgrepene.

Den katolske biskopen forsvarer også homofile og sloss for de vanskeligstilte i et land med store klasseskiller, og hvor en liten elite har styrt i tiår etter tiår.

For to år siden mottok López Raftoprisen - i likhet med hva Aung San Suu Kyi gjorde.

Prisen til Suu Kyi betegnes som en av Nobelhistoriens mest vellykkede tildelinger, og det spekuleres i om det tidligere militærregimet bør belønnes for sitt valg om å gå fra diktatur til demokrati.

Men det som det myanmarske regimet kan fortjene fredsprisen for, har skjedd fra sent i vår til i høst, og Nobelkomiteen vil trolig se an hvor dypt festet den demokratiske utviklingen er før de eventuelt gir sin andre pris til landet i løpet av knapt et tiår.

• Les: – Prisen gjorde at jeg ikke ble glemt
• Les: Thein Sein vil akseptera Suu Kyi som president
• Les: Aung San Suu Kyis sønner strøket fra Myanmars svarteliste

En arabisk høst?

Utenrikspolitiske eksperter peker i år som i fjor mot den arabiske våren og mener den ikke er «ferdig hedret». Samtidig, mye er fortsatt vaklende i land som Egypt, Tunisia og Libya, mens Syria mer eller mindre står i full fyr.

Nobelkomiteen kan imidlertid velge å belønne den amerikanske professoren Gene Sharp (94), som har utviklet blåbok for hvordan man velter undertrykkende regimer med fredelige midler.

Sharps metoder ble brukt både av de kinesiske aktivistene på Den himmelske freds plass i 1989, på Balkan og ikke minst av unge egyptere på Tahrir-plassen i Kairo i fjor.

Sharp, som har vært nominert flere ganger tidligere, vil i så fall være et trygt valg innenfor rammen av Nobels testamente.

Men Nobelkomiteen valgte å trekke fem Jemen og Tawakkul Karman som representant for den arabiske våren i fjor, og spørsmålet er om Nobelkomiteen har fått inn forslag på klare gode kandidater som ikke ble vurdert i fjor.

Den egyptiske koptiske kvinnen Magge Gobran er nominert for sin innsats for fattige barn i Egypts slumstrøk, men det vil muligens være for kontroversielt å gi en egyptisk kopter prisen midt oppi kontroversene om den islamkrenkende filmen «Muslimenes uskyld».

Cuba og Colombia

Cuba er også et evig aktuelt land å hente mulige prisvinnere fra. Selv om det har vært en økonomisk liberalisering under nåværende president Raul Castro, er den politiske styringen fortsatt stram og cubanske opposisjonelle havner fortsatt i fengsel eller overvåkes.

Damene i hvitt er nominert i år som hvert år de seneste årene. Det samme er de kjente dissidentene Oscar Elias Biscet og Oswaldo Paya, men sistnevnte omkom i en bilulykke tidligere i høst og kan derfor ut fra statuttene ikke få prisen.

• Les: Avviser at de ble presset av veien i dødskrasj
• Les: Cubansk dissident bildrept av spansk politiker - uten lappen

Den kvinnelige bloggeren Yoani Sanchez er også nominert, men gitt at hun får reise inn og ut av Cuba, kan det være at hun anses som for privilegert.

Colombias president Juan Manuel Santos og den nåværende lederen av Farc-geriljaen Alfonso Cano kunne være et mulig godt valg, hvis fredsprosessen som nå synes å være i gang hadde kommet lenger.

• Les:

Men partene har forsøkt og feilet før, og Nobelkomiteen vil trolig synes det for risikabelt å velge noe så usikkert, selv om de skulle ønske å oppmuntre og anerkjenne en prosess mellom tidligere fiender.

• Les: De er møkk lei av krigen i Colombia

Ikke fred i Sudan

Det samme kan sies om konflikten mellom Sør-Sudan og Sudan. Sør-Sudan fikk sin selvstendighet i fjor, men det første året som nye naboer har ikke vært helt fredfullt.

Det vil trolig også være problematisk for komiteen at Sudans president Omar al-Bashir, som har vært sentral i fredsforhandlingene og som lot Sør-Sudan gå sin egen vei, er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Alternativet kunne være å velge et substitutt for al-Bashir.

Konflikten mellom Sør-Sudan og Sudan er også en religionskonflikt, mellom det kristne sør og det hovedsakelig muslimske nord.

En sudansk biskop er nominert for sin kamp for den kristne minoriteten i Sudan, men ønsker Nobelkomiteen å premiere dialog og toleranse vil den trolig måtte inkludere noen fra den muslimske siden.

En slik duo kan være den nigerianske biskopen John Onaiyekan og den muslimske lederen Mohamed Sa'ad Abubakar. De operer sammen i et land hvor også kristne og muslimer til dels står mot hverandre, og hvor muslimske ekstremister som Boko Haram sprer frykt med sine angrep.

Forfulgte minoriter er også en gjenganger i komiteens diskusjoner, og ser man på Europa er det romfolk som peker seg ut. Komitéleder Thorbjørn Jagland har hatt sterke meninger om hvordan flere europeiske land behandler folkegruppen han mener rammes av hat og fordommer, og flere i komiteen vil trolig være enig.

Men blant dem som kjenner til hvordan komiteen vurderer og vekter kandidater, er det når det gjelder forfulgte minoriteter gjerne vanskelig å finne én enkeltperson som peker seg ut som en naturlig kandidat.