– Prisen gjorde at jeg ikke ble glemt

– Vi har ventet så lenge på din ankomst. Men vi er klar over at din ventetid har vært langt mer krevende enn vår, åpnet Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland med å si.

– Så dette er en bemerkelsesverdig dag i nobelhistorien.

Jagland viste til at Aung San Suu Kyi er kun én av fem prisvinnere som selv ikke har fått deltatt i mottakelse av den tildelte fredsprisen. De andre er Lech Walesa, Andrej Sakharov, Carl von Ossietzky og Liu Xiaobo.

– Nå er Aung San Suu Kyi endelig her. Vi håper at Liu Xiaobo ikke må vente like lenge som henne før han kan komme til Oslo, sa Jagland og beklaget at de ikke hadde noen gullmedalje å dele ut, fordi den var gitt i 1991.

• Les: Talen til Thorbjørn Jagland

Artikkelen fortsetter under videoen.

Forhindret glemselen

Aung San Suu Kyi selv mente fredsprisen sørget for at hun og de andre demokratiforkjemperne ikke ble glemt.

– Mens jeg satt i husarrest hadde jeg ofte følelsen av at jeg ikke lenger var en del av virkelighetens verden. Det Nobels fredspris gjorde, var at jeg igjen ble trukket inn i den verdenen som andre mennesker levde i utenfor mitt isolerte område og at min virkelighetsfølelse ble gjenopprettet.

– Den gjorde meg virkelig igjen, den trakk meg inn i et større menneskelig fellesskap igjen, sa hun og trakk frem en personlig historie om at hun for mange år siden tøyset med sin eldste sønn Alexander om å vinne en nobelpris.

– For mange år siden, av og til virker det som mange liv siden, satt jeg i Oxford og hørte på radioprogrammet Desert Island Discs sammen med min lille sønn Alexander.

– Det dreide seg om et kjent program hvor berømte mennesker fra ulike samfunnslag ble invitert til å snakke. På slutten av programmet spurte Alexander meg om jeg trodde at jeg noen gang kom til å bli invitert til Desert Island Discs. «Hvorfor ikke?» svarte jeg uten å tenke over det.

Siden han visste at det vanligvis bare var berømtheter som ble invitert til programmet, spurte han derfor, med uforfalsket interesse, hva som ville være grunnen til at jeg kunne bli invitert dit.

– Jeg tenkte over spørsmålet en stund, og svarte: “Kanskje fordi jeg hadde vunnet nobelprisen i litteratur,» og så lo vi begge to. Utsikten til noe slikt var hyggelig nok, men veldig lite sannsynlig.

– I 1989, da min avdøde mann Michael Aris kom for å besøke meg under min første periode i husarrest, fortalte han meg at en venn, John Finnis, hadde nominert meg til Nobels fredspris. Da måtte jeg også le.

– Et øyeblikk så Michael forbauset ut, så skjønte han hvorfor jeg lo. Nobels fredspris? En hyggelig tanke, men temmelig usannsynlig!, sa hun og smilte.

Hun fortalte videre at hun fikk nyheten om at hun virkelige hadde vunnet fredsprisen på radio.

– Jeg anstrengt meg hardt for å forsøke å huske hva min umiddelbare reaksjon var da jeg fikk vite at jeg hadde fått prisen. Jeg tror, uten at jeg er helt sikker lenger, at det var noe slikt som: «Å, så de har bestemt seg for å gi den til meg.»

– Selv om jeg ble nevnt som en av favorittene, var det hele var litt uvirkelig fordi jeg på den tiden på sett og vis følte det som om jeg var litt uvirkelig selv, sa hun og mente at den veien hun valgte å gå ble mindre ensom med Nobels fredspris i bagasjen.

• Les: Aung San Suu Kyis Nobelforedrag

Artikkelen fortsetter under videoen.

Til stede i 1991

Blant gjestene i salen er hennes yngste sønn Kim, som i 1991 sammen med broren og faren Michael Aris tok imot prisen – gullmedaljen, diplomet og sjekken på fire millioner kroner – på morens vegne.

Eldstesønnen Alexander, som holdt takketalen i 1991, og som Jagland trakk frem som et høydepunkt, var også invitert men valgte å ikke komme fra USA, hvor han nå bor.

Morens kamp for et demokratisk Burma har på mange måter kostet mer for dem enn henne, gjennom år med ufrivillig fravær av kontakt. Selv da ektemannen lå for døden, valgte hun å bli i Burma, av frykt for å ikke komme inn igjen.

Ektemannen aksepterte det, fordi de hadde en avtale seg imellom at hun skulle få kjempe for sitt land og at han skulle hjelpe henne. Sønnene hadde derimot ikke noe valg, og familievenner har det siste året forsiktig gitt uttrykk for at det både har vært hardt og vanskelig for dem.

Artikkelen fortsetter under bildet.

• Les: Slik ble hun verdens demokratiikon

Selv om hun vanligvis nekter å svare på hva kampen har kostet familien, kom hun inn på hva fravær av samvær med de man elsker koster, og hvorfor slikt fravær var nevnt som en av de seks buddhistiske lidelsene.

• NRKs Nobel-intervju: – Jeg gjorde et valg, jeg ofret ingenting

Hun minnet også om at selv om hun og andre kjente politiske fanger var sluppet fri og at endringene i hjemlandet var årsaken til at hun endelig var i Norge, så er det fortsatt mange samvittighetsfanger i burmesiske fengsler.

– Jeg står her i dag fordi jeg en gang var en samvittighetsfange. Når dere ser på meg og lytter til meg, glem ikke det man ofte hører, nemlig at én samvittighetsfange er én for mye.

Hun var klar på at skal Burma, som hun konsekvent kaller landet, nå sitt mål, må alle krefter samarbeide om reformer, fra de fortsatt styrende militære til alle de ulike etniske folkegruppene.

– Helt siden vi fikk vår uavhengighet i 1948, har vi aldri kunnet si at det har vært fred over hele landet, sa hun.

Og hun minnet om at det fortsatt var langt igjen til et ekte demokrati og stabil fred i Burma.

Samtidig takket hun Norge for at nasjonen har tilbudt et nytt hjem til «jordens fordrevne», som hun betegnet det som.

• Les også: Nobeldagen i gang - 21 år forsinket

Glad for at denne dagen kom

Det var i dagens seremoni mange referansepunkter til seremonien som var 1991. Blant annet ble Aung San Suu Kyis favorittstykke «Myitar Shwe Saun» spilt på harpe, da som nå.

Mange av gjestene var også de samme, inkludert Michael Aris' tvillingbror Anthony som satt ved siden av sin nevø Kim.

– Jeg var her i 1991. Jeg er utrolig glad i dag, men det er også sørgmodig å være her. 21 år er lang tid, og Michael er dessverre ikke her, sier Aye Chan, som er leder av Democratic Voice of Burma, radio- og fjernsynskanalen som i så mange år har brakt nyheter til sine landsmenn fra Norge.

– Men vi har uansett ventet så lenge på denne dagen.

• Les: – Tvilte aldri på at jeg skulle komme

Det samme har Francis Sejersted, som var leder av Nobelkomiteen som valgte Aung San Suu Kyi som vinner av Nobels fredspris.

– Dette er en veldig stor dag, vi har ventet lenge. Jeg har blitt en gammel mann i mellomtiden, sier Francis Sejersted til NRK.no.

– Trodde du at du ville få anledning høre henne?

– Jeg håpet alltid at jeg ville få muligheten til det, ja. Prisen har også betydd mye for meg personlig, fordi målet til Nobelkomiteen har vært å få til en positiv forandring.

Thorvald Stoltenberg var Norges utenriksminister da Aung San Suu Kyi ble tildelt fredsprisen, og var sammen med Sejersted tett på begivenhetene den gangen.

– Ting går den rette veien nå, og dette viser bare at man aldri skal gi opp håpet. Jeg fortalte nettopp en taxisjåfør på veien opp hit – han var frustrert over at det aldri blir fred mellom Pakistan og India – at han ikke må gi opp. Aung San Suu Kyi skal tale her i dag, hun er symbolet på at det umulige er mulig, sier Stoltenberg til nrk.no.

Første møte på 20 år

Flere av de inviterte gjestene har vært høytstående politikere, som måtte flykte fra hjemlandet. En av dem er U Bo Thaung, som nå bor i Norge.

– Jeg har ikke fått sett henne på over 20 år. Aung San Suu Kyi er fortsatt vår leder. Og jeg er utrolig glad for at hun er her, sier han til nrk.no.

U Bo Thaung får tårer i øynene når vi spør om hvordan det føles å være til stede under hennes Nobelforedrag. Han fikk så vidt snakket med henne i går da hun kom til Oslo.

– Hva betyr dette for landet?

– Det er fortsatt en lang vei å gå, men det er håp, mener han.