Slik ble hun verdens demokratiikon

På slutten av andre verdenskrig, 19. juni 1945, blir en jente født i den burmesiske jungelen.

Lite ante både hun og de rundt henne at hun skulle ende opp som verdens mest berømte politiske fange etter at Nelson Mandela slapp ut fra Robben Island.

Familiearven

Faren, general Aung San, var født inn i en familie som var innbitte motstandere av den vestlige kolonialiseringen i Asia. Hans fremste sak var et frigjort Burma, som britene hadde døpt området de i 1886 innlemmet i Britisk India.

Aung San og hans kampfeller ble lovet selvstendighet av aksemakten Japan, og bidro etter spesialopplæring i den japanske etterretningstjenesten til invasjonen i den britiske kolonien i 1942.

Japanernes hensikter og handlinger ble imidlertig en skuffelse, og Aung San dannet samarbeid med både kommunister og nasjonalister Det antifascistiske folkelige frihetsforbundet (AFPFL) med ham selv som leder.

Og på tross av sin motstand mot Storbritannia, inngikk han samarbeid med den allierte øverstkommanderende i Sørøst-Asia, Lord Mountbatten og deltok med de allierte styrkene i gjenerobringen av Burma.

Moren Khin Kyi hadde flyktet fra Rangoon og ut i jungelen med de to små sønnene Aung San Oo og Aung San Lin, hvor hun også født hun sitt tredje barn, som fikk navnet Aung San Suu Kyi.

Da Japan kapitulerte og krigen var over, ble Aung San sjef for selvstyremyndighetene i Burma, som før krigen hadde blitt skilt ut fra Britisk India og styrt som eget område. Året etter fikk han i stand Aung San-Attlee-avtalen, i et personlig møte med den britiske statsministeren Clement Attlee i London.

Avtalen var at Burma skulle bli selvstendig fra 1948.

Seks måneder før det store målet ble nådd, ble generalen drept i et attentat utført av politiske motstandere. Da var Aung San Suu Kyi to år, og skulle vokse opp med heltehistorier om sin far.

– Som liten klarte jeg ikke å skille faren min fra landet. Selv som voksen kan jeg ha litt problemer med det, fortalte hun til den danske dokumentfilmskaperen Anne Gyrithe Bonne i filmen Lady of no Fear.

• Se: Lady of no Fear i NRKs nett-tv

I farens fienderike

Moren Khin Kyi fortsatte mannens arbeid i den nye og uavhengige nasjonen og ble minister og ambassadør, blant annet i India – et land familien kjente godt fra før.

En av Aung Sans nærmeste samarbeidspartnere under frigjøringskampen hadde vært Jawaharlal Nehru, Indias mektige leder.

For å sikre henne en «skikkelig» utdannelse, ble hun av moren sendt til Storbritannia – farens gamle fiende – for studier i politikk, økonomi og filosofi ved universitetet i Oxford.

Den som tok seg av den unge kvinnen var paradoksalt nok det tidligere britiske ambassadørekteparet Gore-Booth, som hadde blitt kjent med Aung-familien under sin tid Rangoon.

Moren blir av studievenner beskrevet som en streng oppdrager, en som forlangte disiplin av sine barn og dette preget Suu Kyi.

I Oxford møtte hun også historikeren Michael Aris, et møte som skulle endre livet for dem begge. De giftet seg i 1972, etter at Suu Kyi hadde jobbet en periode for FNs generalsekretær, landsmannen U Thant.

Frem til 1988 var hun mest kjent som ektefellen til den anerkjente Tibet-professoren – utenom de få som visste at hun var datteren til den store burmesiske frigjøringshelten.

• Les: Unike bilder av Aung San Suu Kyi
• Se: Familiebildene fra Oxford

Hun gjorde svært lite ut av sin politiske familiearv, bortsett fra at hun forlangte et løfte fra Aris da han fridde.

– Jeg ber deg bare om én ting, at dersom folket mitt trenger meg, så skal du hjelpe meg å gjøre plikten min overfor dem.

Hun gikk hun mot strømmen midt i kvinnefrigjøringstiåret og ergret sine akademikervenninner med å stryke sin manns sokker. Og bursdagsfestene hun arrangerte for de to sønnene, Alexander og Kim, var kjent for sin oppfinnsomhet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Jeg er min fars datter

Mens Suu Kyi var i utlendighet, i Oxford, Bhutan og Japan, endret Burma seg. Den en gang rikeste nasjonen i Asia med en gyllen fremtid, ble lukket, militarisert og vanstyrt.

Telefonen som skulle endre hennes fremtid kom på kvelden 31. mars 1988. Moren Khin Kyi hadde fått slag og var innlagt på sykehus i Rangoon. Spørsmålet var om hun kunne komme.

Hun bestilte billetter, pakket klær og sa til ektemannen og sønnene at hun var tilbake så fort hun kunne. Det skulle ta 24 år.

Det som møtte henne i Burma, sjokkerte henne. Hun og familien hadde vært jevnlig på besøk gjennom årenes løp, men ingenting som dette hadde de sett. I sykehuskorridorene lå skadede og døende studenter, etter opprør mot militærjuntaen.

Det hadde vært studentopprør i 1976 og 1977, men ikke i samme omfang som 8888-opprøret, oppkalt etter datoen 8.8.1988.

8.8 var også datoen for generalstreiken mot britene som hennes far i sin ledet, slik at symbolikken ble dobbelt.

Historiene de unge burmeserne fortalte, gjorde inntrykk. Inntrykk gjorde også hun.

Tross sine iherdige forsikringer om at hun hadde sin familie og sitt hjem i Storbritannia, startet ryktene: General Aung Sans datter hadde kommet for å stå ved siden av det burmesiske folket i frihetskampen.

Familiehuset ved Inya-sjøen ble snart oppsøkt av Rangoons intellektuelle, som spurte om ikke Suu Kyi kunne lede en bevegelse for reform og demokrati. Som sin fars datter ville folket naturlig slutte seg til henne, mente de.

Helt overraskende hadde Burmas leder general Ne Win, som var kjent for sin brutalitet, kunngjort at frie og demokratiske valg skulle holdes i nær fremtid. Begrunnelsen var opprøret fra studentene.

Ektemannen, som var kommet etter med sønnene på ferie, ble hennes nærmeste rådgiver. Det var han som var ute og observerte i gatene mens hun var på sykehuset hoss moren. Og det var han som hjalp til med å skrive hennes første offentlige tale.

Den ble holdt foran en halv million mennesker utenfor den berømte Shwedagon-pagoden.

– Som min fars datter kan jeg ikke ignorere hva som skjer, uttalte hun og bad regimet åpne opp for demokrati.

– Det var ikke jeg som kom fra Vesten for å prakke på burmeserne demokrati, det var noe de var ønsket selv, forteller hun i dokumentaren Lady of no Fear.

I morens begravelse i januar 1989, hvor 100.000 møtte opp, sa hun at hennes mor og hennes far hadde begge viet sitt liv til å tjene folket i Burma, det ville også hun gjøre, selv om det skulle ta livet ut.

Hun skulle få mer rett enn hun kunne ane.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Det store valgsjokket

Den opprinnelige planen var at hun skulle hjelpe til med å forme en overgangsregjering, deretter, når landet hadde fått på plass et demokratisk rammeverk, ville hun dra hjem til Oxford.

Av militærregimet fikk hun forbud mot å drive valgkamp, blant annet ble det forbudt for personer som var gift med utlendinger å stille til valg, uten at hun tok notis verken av det ene eller andre. Strenge unntakslover var innført, og i juli 1989 ble hun satt i husarrest og ilagt utreiseforbud.

Da hadde hun allerede fått stempel som uovervinnelig, etter at hun med stoisk ro spaserte nedover en gate med geværmunninger pekende mot seg. Siden skulle hun overleve flere attentatforsøk.

Da hun ble nektet å slippe forbi en veisperring under en valgturné, ble hun sittende i bilen i fem dager – uten å rikke seg.

– Hun har en disiplin og kontroll over seg selv som er helt annerledes enn folk flest. Hun kan gå døgn uten å sove, spise og drikke, forteller en av hennes venninner fra Oxford.

Da valget endelig ble avholdt i 1990, ble resultatet en overraskelse for de aller fleste, ikke minst for de styrende generalene.

National League for Demokrati (NDL) som demokratibevegelsen hadde døpt seg selv, gjorde nærmest rent bord, med over 80 prosent av mandat og stemmer. Aung San Suu Kyi ble utropt til landets nye leder, bortsett fra dem som styrte.

Militærregimet beskyldte utlendinger og kommunister for å ha fikset valgresultatet og nektet å anerkjenne nederlaget. I stedet ble NDL-medlemmer fengslet i stor stil. Suu Kyi turde de ikke ta, ikke da.

– Det hadde nok en sammenheng med at jeg var min fars datter, sier hun selv.

I stedet ble hun grovt utskjelt i landets statskontrollerte aviser, inntil navnet hennes ble forbudt å nevne. Blant innbyggerne gikk hun etter hvert kun under betegnelsen «The Lady», for å omgå forbudet.

• Les Ole Torps skildring: Burmesisk hvisken blant bølgeblikk

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Fredsprisen hun ikke kunne hente

Året etter valget ble Aung San Suu Kyi ble hedret med Nobels fredspris.

– ... ett av de mest ekstraordinære eksemplene på sivilt mot i Asia på flere tiår, sa leder av Nobelkomiteen Francis Sejersted.

Militærjuntaen lovet å slippe henne fri slik at hun kunne hente verdens mest prestisjefylte fredspris, mot at hun forlot Burma og trakk seg ut av politikken.

Hun avslo. I stedet var det ektemannen Michael og sønnene Alexander og Kim som mottok prisen på i hennes sted.

– Dette er hva jeg tror min mor ville ønsket å si, startet Alexander talen i Oslo rådhus med.

Da hadde det gått halvannet år siden de hadde sett henne sist. Det skulle gå flere.

Hjemme i huset i Oxford ble veggene dekorert med priser familien mottok på hennes vegne. Nobels fredspris, Raftoprisen og Sakharov-prisen var bare tre av dem.

Hennes mann var hennes beste støttespiller via ustadige telefonlinjer. Han var en pådriver mot britiske og internasjonale politikere for reaksjoner mot regimet og for at verden ikke skulle glemme hva som foregikk i Burma.

I ett av rommene hjemme var det hengt opp et stort portrett av henne, og boken hun leste da telefonen i 1988 kom lå fortsatt oppslått, klar til at hun skulle komme hjem.

• Les: Buddhistmunker valfarter til Suu Kyis tidligere hus

Da hun i 1995 ble fri fra husarresten, blant annet etter sterkt press fra USA og andre nobelprisvinnere, var betingelsen at hun ikke forlot Rangoon. I stedet kom familien til henne, og julen 1995 skulle bli siste gang hun så sin ektemann.

Da han nær tre år senere fikk en dødelig kreftdiagnose, var det slutt på velviljen til myndighetene. Barna var fratatt sine burmesiske statsborgerskap tre år tidligere og slapp ikke lenger inn. 30 ganger søkte Aris om visum, 30 ganger fikk han nei – selv om president Bill Clinton og pave Johannes Paul II personlig bad generalene vise nåde.

Derimot får hun tilbud om å dra. Men de vet begge at da slippes hun ikke inn igjen, og deres felles innsats og personlig offer for Burma vil være forgjeves. Han ber aldri om at hun skal komme, og hun tar avgjørelsen at hun blir, selv om den blir ekstra hard for sønnene.

Michael Aris døde på sin 53-årsdag, da har de sett hverandre fem ganger siden hun gikk ut døren i Park Town 15 i 1988.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Prisen som er betalt

Den politiske situasjonen i Burma endrer seg lite, det samme gjør generalenes begeistring for det internasjonale demokratiikonet.

Etter ett år bærer det i husarrest igjen. Deretter ny frihet, ny reise gjennom landet, nytt attentat, ny arrest, ny husarrest og nye valg, som det internasjonale samfunnet ikke anerkjenner, og nye generaler.

Da munkene forsøkte å skaffe mer frihet for folket, endte det med dem som med studentene.

En amerikansk Vietnam-veteran skulle sørge for at den siste husarresten ble forlenget med to år. Da hun ble sluppet fri i 2010, hadde hun tilbrakt 15 av de siste 21 årene i husarrest eller fengsel.

Når hun blir spurt om hvordan hun overlevde dagene helt alene i det store huset, i lange perioder uten kontakt med andre personer eller omverdenen, uten en gang å få lov til å gå ut av døren, svarer hun:

– Jeg trente, jeg mediterte, jeg malte, jeg leste, jeg vasket huset – og jeg hørte på radio. Minst fem-seks timer om dagen.

– Jeg ønsket ikke å gå glipp av en eneste nyhet om Burma, jeg visste at om jeg glapp, var det ingen som kunne oppdatere meg. Jeg så radiolyttingen som en plikt.

Kanalene var internasjonale, BBC i ulike utgaver og Democratic Voice of Burma, sendt fra Oslo. Når hun kommer tilbake til Oxford i neste uke, skal hun møte en av dem som holdt motet hennes oppe.

Hun mener selv hun ikke har gjort noe offer.

– Det handler om å velge det man tror er rett, svarer hun når utenlandske journalister spør.

– Ingenting kommer gratis. Vil man ha noe som er verdifullt, må man betale prisen.

Hun er ukomfortabel med private spørsmål og nekter å svare på de fleste om hva kampen har kostet familien.

De siste syv årene i husarrest fikk hun motta kun ett brev fra hver av sønnene. De første årene brevvekslet de, siden sluttet hun å skrive.

– Jeg ville ikke kommunisere med familien min gjennom myndighetene, sier hun og er klar på at de visste at det meste ble lest gjennom.

I perioder var hun avskåret fra telefonlinjer, slik at hun heller ikke fikk snakket med sønnene, ektemannen, venner og allierte. Det har hatt sin pris.

Først da hun ble sluppet fri fra husarresten i 2010, fikk den yngste sønnen Kim slippe inn i landet. Eldstesønnen Alexander har ikke vært tilbake.

• Les: Suu Kyi gjenforent med sønnen

Selv har hun endelig kunnet la seg velge av sitt folk og den første lange etappen i kampen for demokrati er over.

– Jeg ble satt i husarrest på grunn av mitt politiske syn – og politikken ble livet mitt, sier hun enkelt.

• Les: Aung San Suu Kyi avla eden