Hopp til innhold

Jernkvinnen fra Monrovia: Ingen krig med Ma Ellen

Ellen Johnson Sirleaf har kallenavnet «Jernkvinnen fra Monrovia». De siste årene har hun klart å holde fred i landet som verden nærmest hadde gitt opp.

Ellen Johnson Sirleaf
Foto: Finbarr O'Reilly / REUTERS

Tomm Kristiansen
Foto: NRK

Det må ha slått ned som en bombe i et fengsel i Haag at Ellen Johnson Sirleaf fikk Nobels fredspris. Der sitter Charles Taylor, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og for krigsforbrytelser.

Hans gamle medspiller, jernladyen er på vei til Oslo. Hun skal feires og få medalje, diplom og noen millioner kroner i premie for sin innsats for freden i krigens Liberia.

Taylor må ha tenkt på det som var, den gang på 1990-tallet da han etablerte sin milits og nedkjempet diktatoren Samuel Does styrker. Han var en frigjøringsleder, og han hadde støtte fra Ellen Johnson Sirleaf. Hun trodde på Charles Taylor, den gang.

Kanskje ikke så rart, siden hennes politiske kamp hadde ført henne rett i fengsel.

Hun var finansminister på slutten av 1970-tallet til Samuel Doe begikk statskupp. Kom seg ut av landet, til USA, og ble en aktet økonomi i Verdensbanken. Samtidig dro Charles Taylor fra USA og hjem, satte opp sin hær, og tok med letthet kontroll over det indre av Liberia.

Jo. Hun støttet ham, og var ikke alene om det. Derfor valgte de ham til president, intetanende om at denne krigsherren skulle bli en verre banditt enn vanlig blant afrikanske diktatorer. Verre enn sine bloddryppende forgjengere.

En liberisk blanding

Liberia har hatt sine etniske strider, og konflikter mellom de som bodde der og de som kom; frigitte slaver fra USA på 1800-tallet.

Ellen Johnson Sirleaf er blanding av alt. Hennes forfedre er inngiftet i flere stammer, pluss en innvandret tysker. Hun er en hel regnbue, men hun kom fra folk som hadde vært like fattig som alle andre. Men faren hadde klart seg godt. Han ble tatt hånd om av en familie i Monrovia i unge år og endte som den første «stammemann» i parlamentet.

Ellen giftet seg som syttenårig med Joseph Sirleaf, og sammen flyttet de til USA der hun tok økonomisk utdannelse, til slutt ved ett av verdens mest prestisjetunge universiteter, Harvard.

Hun var blant de som fikk stipend og dermed adgang til de fornemme lesesaler.

Ellen Johnson Sirleaf

Ellen Johnson Sirleaf er elsket av kvinnene i Liberia som hun har gitt større trygghet. Mennene er mer delt, mange mener gjenoppbyggingen og utvilingen går for sakte.

Foto: Espen Rasmussen / Nobels fredssenter

Ville bygge landet

Men Ellen dro hjem, hun ville drive politikk og bruke sin økonomiske utdannelse til å bygge landet. Liberia hadde ikke for mange akademikere, og denne skarpe damen hadde president William R. Tolbert jr. bruk for. Hun ble finansminister.

Men så kom statskuppet i 1980. Tolbert ble skutt i residensen, resten av ministrene ble jaktet på, bare fire overlevde.

Men da hadde Johnson Sirleaf allerede gått ut av regjeringen. Hun kunne ikke forsvare det uttak av penger hun så rundt seg.

Tilbake til Washington, og ny jobb som direktør i Verdensbanken. Men det varte ikke lenge. Igjen dro hun til Afrika, denne gang som visepresident for den afrikanske delen av Citibank.

Og så til Monrovia igjen, hun ville bli president, men ble det ikke. Så ble det flere banker og deretter en direktørpost i FNs utviklingsfond, UNDP. Alle med kontor ulike steder i Afrika.

Men igjen kaller Liberia. Vi skriver 1997, og hennes framtidshåp fra fortida, Charles Taylor, har falmet. For ikke å si: råtnet. Han er like ille som de andre.

Hun stiller til valg, men oppnår ikke mer enn ti prosent av stemmene. Liberias velgere vil heller ha despoten. Kanskje fordi de ikke visste hva han drev med. Trolig var de uvitende om de forhold som den internasjonale straffedomstolen kjente til.

Video 31d49aca-a5e3-4801-a64b-c98675b9885b.jpg

Video: Ellen Johnson Sirleaf gjør seg sine tanker om fredsprisen. Foto: Espen Rasmussen for Fredsprisvinnerutstillingen 2011 på Nobels Fredssenter.

Bønnene som veltet presidenten

Men det skal gå helt annerledes i Liberia, for andre styrker enn Taylors vil ha makten og dermed adgangen til sentralbanken og diamantene og det som er igjen av overskudd.

Det er på denne tida, 2002, at Leymah Gbowee samler kvinnene til bønn nede på fisketorget, og presidenten gir til slutt opp. Ellen blir valgt til den første kvinnelige president i Afrika.

Det første hun gjorde som president var å skru i lyspærer i gatelyktene. Det var for mørk i byen, for lett å voldta kvinnene. Deretter ansatte hun er kvinnelig politimester. Og den som har sett henne, bredbent med rastefletter under lua og med ei kølle i sving, ypper seg ikke.

Johnson Sirleaf lovet å respektere at Charles Taylor oppholdt seg i eksil i Nigeria, om han holdt seg unna liberiansk politikk. Men det var det han ikke gjorde, og der ble han arrestert og sendt hjem. For deretter å bli fraktet til et tryggere sted i Haag med håndjern og skuddsikker vest.

Liberias tidligere president Charles Taylor

Eks-president Charles Taylors er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av FNs spesialdomstol for Sierra Leone. Det er for hans innblanding i borgerkrigen i nabolandet og ikke hjemlandet han vil bli straffet.

Foto: JERRY LAMPEN / Afp

Liberia på ny kurs

Ma Ellen fikk noen riper i lakken av Sannhetskommisjonen, som hun selv nedsatte, og hun beklaget at hun hadde støttet Taylor, endog med penger.

Kommisjonen ba henne holde seg borte fra Liberias politiske liv i 30 år, men kommisjonen kunne ikke annet enn å appellere. De fattige liberierne tilga henne, og ville at hun skulle være president, hvilket hun allerede var.

Og så ga hun dem noe. Det gikk an å komme til henne. Kvinnene med noe å hjertet slapp inn. Det var nytt. De eneste kvinnene som slapp inn i Taylors tid var lårkorte gledespiker fra de øvre klasser.

Økonomen vet hva hun driver med. Med smil, sjarm og økonomiske analyser knekker hun koder i europeiske regjeringer og har fått slettet store deler av landets statsgjeld. Hun har fått investorer til å satse på stålindustrien.

Det kan bli noe å glede seg over for vanlige folk. Men det de burde glede seg over er det som ikke har skjedd.

Det har ikke vært flere kriger i Liberia. Og det er høyst unormalt. Demokrati har de ikke smakt fruktene av før nå.