Da Mor Teresa refset Norge

Siden midten av 70-tallet har Geir Helljesen loset seerne gjennom nobelsendinger og spekulasjoner. Nesten hver gang har han klart å jobbe seg frem til riktig vinner før offentliggjøringen, men et år glapp det.

• Tidslinje: Fredsprisvinnerene gjennom tidene

– I 1995 ble vi tatt litt på senga. Stort sett har vi i NRK klart å arbeide oss frem og skaffet oss oversikt over hvem som får prisen, men i 1995 var vi totalt uvitende. Men det var jo ikke mange som hadde hørt om Pugwash-bevegelsen før heller, så der var vi skikkelig på jordet, sier Helljesen.

Trakk seg

Det har vært mange omstridte og kontroversielle priser i nobelhistorien, og flere komitémedlemmer har trukket seg i protest.

I 1973 delte USAs utenriksminister Henry Kissinger og den vietnamesiske sjefsforhandleren Le Duc Tho prisen. Ingen av dem kom til Oslo, og meningene var mange og delte om de hadde fremforhandlet en fredsavtale eller våpenhvileavtale.

• Les: – Disse fredsprisene har vært helbom

– Det spesielle med dette året var at to av komiteens medlemmer trakk seg i protest mot at komitéleder Åse Lionæs offentlig gikk ut og sa at komiteen var samstemt. Det irriterte Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien så kraftig at de valgte å gå ut av komiteen, husker Helljesen.

De er ikke de eneste som har trukket seg. I 1994 trakk Kåre Kristiansen seg etter at det ble bestemt at Yasir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres skulle dele prisen.

70-tallet var preget av flere kontroversielle priser. Året etter Kissinger og Duc fikk den japanske statsministeren Eisaku Sato prisen, og bare fem år etter leste Lionæs opp navnene til Anwar Al-Sadat og Menachem Begin.

– Begin kom og tok i mot prisen, mens Al-Sadat sa han var for opptatt til å motta prisen, men den mest sannsynlige grunnen til at han ikke kom, var nok at han ikke ville ta imot prisen sammen med Begin.

Rammen rundt 78-prisen var også spesiell. Vanligvis foregikk utdelingen i Universitetets Aula, men av sikkerhetshensyn ble den dette året flyttet til Akershus Festning.

– Det er jo ganske spesielt å dele ut en fredspris med maskingevær i kulissene.

Refset kongen

Året etter ble menneskeverd satt i fokus. Den lille, lavmælte albanske kvinnen, som fikk sitt kall som 12-åring og som hele sitt voksne liv jobbet for foreldreløse barn og spedalske i Kolkata (tidligere Calcutta), kom til Norge - og refset kong Olav.

– Mor Teresa ville ikke bo på Grand Hotell, slik prisvinnerne vanligvis gjør. Hun følte seg mer hjemme sammen med nonnene på St. Josefs Institutt, like bak St. Olavs kirken i Oslo. Og da det var snakk om en gallamiddag, mente hun at det var fryktelig bortkastede penger. Det ble derfor en enkel middag, og de pengene som ble til overs, 20.000-30.000 kroner, fikk hun med seg tilbake til India. I et brev til et av komitémedlemmene skrev hun at pengene var blitt brukt på julemiddag for 2000 fattige i Kolkata.

Men den vevre damen benyttet også anledningen til å si hva hun mente om norsk politikk.

– Fra talerstolen dagen etter tildelingen, rettet hun sterk kritikk mot Stortinget som like i forkant hadde vedtatt loven om selvbestemt abort. Men på første rad, like nedenfor talerstolen, satt kong Olav, og Mor Teresa rettet seg mot ham da hun sa sin hjertens mening om vedtaket. Det ble et veldig spesielt øyeblikk, husker jeg.

Tutus damer

En av de aller mest spesielle seremoniene kom i 1984. Da fikk den sørafrikanske biskopen Desmond Tutu prisen for sin motstand mot apartheidregimet i Sør-Afrika.

Midt under seremonien ble det ringt inn en bombetrussel mot Dagbladets lokaler i Akersgata, og nobelseremonien ble avbrutt, og alle evakuert.

– Etter en time kunne de fortsette, men da hadde Kringkastingsorkesteret blitt permittert og var ikke tilbake for å spille i andre del av seremonien. Da steppet heldigvis noen kvinner fra følget til Tutu inn. De stilte seg opp på scenen og sang. Det ble veldig spesielt og en veldig fin fortsettelse av seremonien, humrer Helljesen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Da Mikhail Gorbatsjov fikk prisen i 1990, var det mer alvorlig. Hovedpersonen selv kom ikke før året etter, og i seremonien i Oslo rådhus skjedde det noe spesielt.

– På bakerste benk i rådhuset satt det en dame. Midt under talen til Gorbatsjov reiste hun seg og gikk opp langs midtgangen, forbi alle sikkerhetsvaktene og helt opp til talerstolen der Gorbatsjov stod. Ingen reagerte, og hun gikk helt frem og foran talerstolen. Der holdt hun opp et bilde og sa rett til Gorbatsjov: «Du drepte min sønn i Afghanistan».

Først du hun hadde kommet seg helt opp til fredsprisvinneren, reagerte sikkerhetsvaktene, og fikk ført kvinnen bort.

– Det hele var veldig spesielt. I hvert fall når man tenker på de sikkerhetsoppleggene som finnes rundt statsledere i dag.

Av alle de prisene som Helljesen har dekket, er det to som skiller seg ut.

– Det var veldig spesielt å få møte Nelson Mandela i 1994. Prisen han delte med Fredrik de Klerk, og prisen til Aung San Suu Kyi i 1991 er nok, slik jeg ser det, de viktigste prisene i min tid. Men totalt sett henger prisen til Carl von Ossietzky i 1935 høyest.