Møtte Obama på Kennedy-fest

Egentlig er Nobel-seremonien det sentrale: En høytidlighet til ære for prisvinneren, med tale, medalje og diplom.

Og den årlige verdensmesteren i fred får sogar hilse på Kongen.

Årets understatement

I år blir høydepunktet for alle - inkludert Kongen, for alt jeg vet - å hilse på prisvinneren. «Bonus'en», som Nobel-direktør Geir Lundestad kalte det på Dagsrevyen forleden, i årets understatment.

Ta verdenspolitikkens Pele i hånda. Shake hands med mannen som har fylt tomrommet etter Nelson Mandela når gud og hvermann blir spurt hvem de helst ville spist middag med.

Amerikanske presidentkandidater hilser gjerne fra seg gjennom en hektisk valgkamp med hundretusenvis av håndtrykk. Det er ikke sikkert han har så mange håndtrykk igjen, og ett er sikkert: Hans kritikere vil se det som betenkelig om han blir hyllet alt for mye, om han lar seg rive med av massene i denne perifere sosialist-republikken - slik vi til tider oppfattes.

«A skinny kid with a funny name»

Obama-motstanderene i USA stiller allerede spørsmål ved hans patriotisme - kenyansk far, oppvekst i Indonesia og Hussein til mellomnavn. Det kan ikke bli «good Americans» av den slags - «A skinny kid with a funny name», som Obama sa da han introduserte seg selv for Amerika og verden under demokratenes nominasjonskongress i Boston i 2004, der han - som ukjent, ung og lovende - holdt en av hovedtalene.

De av oss som var så heldige å få være der skjønte at dette var noe stort, noe som ville innebære et slags før og etter: Større enn «Hvor var du da Oddvar brakk staven!» Noe grensesprengende og skjelsettende.

Det var først et drøyt år senere - den 16. november 2005 - jeg fikk mitt «Obama-moment».

En norsk bekjent som jobbet for en stiftelse opprettet til minne om Bobby Kennedy, ringte og fortalte at Kennedy-familien - med enken Ethel og broren Ted i spissen - skulle markere at Bobby ville fylt 80 år.

Nummer 99 av Senatets 100 medlemmer

Med journalistvisum til USA og presseakkreditering til Kongressen var det ingen stor bragd å få adgang til den relativt beskjedne sammenkomsten. Men om det var få tilstede så var nivået desto høyere. Nær Kennedy-familie, Bobbys barn og barnebarn; gamle våpendragere fra 60-tallet; borgerrettsaktivister; og mexicanske landarbeidere.

Jeg var på et valgmøte med Bobby Kennedy i California i 1968, noen dager før han ble drept - og følte nærmest en slags tilknytning. Kanskje mer enn «the junior senator from Illinois», Barack Obama fra Hawaii, som ennå ikke hadde fylt syv år da Kennedy ble myrdet.

Men han var der - og selv om han i rangordning var nummer 99 av Senatets 100 medlemmer hadde han allerede stjernestatus og holdt tale.

– You said one question

På vegne av lisensbetalerne presenterte jeg meg og spurte senator Obama om jeg kunne få stille ham et spørsmål:

«Sure, no problem» - men alle ville ha sin del av demokratenes nye stjerneskudd - Harry Belafonte og Bobby Kennedy jr., Rahm Emmanuel og John Kerry - men altså til slutt: NRKs korrespondent.

Siden han allikevel var sent ute og måtte forflytte seg foregikk intervjuet i marsjfart bortover korridorene: Hva Bobby Kennedy hadde betydd for ham, som inspirasjon i arbeid for de svake og undertrykte?

Han svarte - og svaret ble sendt på norsk radio i november 2005, uten at det ble funnet verdig en plass i historisk opptaksarkiv. Men da jeg på vanlig journalistisk vis tro til med et oppfølgingsspørsmål, avbrøt han meg - nærmest bryskt:

– You said one question, før han allikevel forbarmet seg over NRKs utsendte - og svarte, mens han hilste til høyre og venstre på folk i forbifarten - og forsvant inn i en heis.

– Been there, done that

Lite ante jeg den gang, som det så platt heter når journalister i ettertid må rettferdiggjøre manglende clairvoyance, men jeg tok ham altså i hånda.

Godt med alt som er unnagjort i forkant av det forestående og hektiske besøket. For det kan ingen kan ta det fra meg, verken Geir Lundestad eller Thorbjørn Jagland:

Jeg har hilst på Barack Obama. At hele seansen tok bare halvparten så lang tid som du har brukt på å lese dette, spiller ingen rolle. Been there, done that! Det holder.