Tatt av vinden

Forskere advarer om at Norge holder på å kaste bort sjansen til å bli ledende innenfor ny fornybar kraftindustri.

Trøndelag, 1. oktober: – Det er en helt vanvittig situasjon. Gründeren Torolf Pettersen sitter i sofaen på Ranheim i Trondheim. På veggen bak ham henger en veggklokke. Den har stoppet på ett minutt over tolv.

Klokka er ikke det eneste som har stoppet opp. I halvannet år har Pettersen prøvd å finne penger til vindturbinselskapet Blaaster, som han driver sammen med barna Ove Jørås Pettersen (33) og Camilla Jørås Larsen (38).

Nå haster det. Finner de ikke investorer, kan alt i verste fall gå tapt.

Seks års arbeid. Flere millioner kroner som familien har satset av egne penger, lånet fra banken. Totalt har vindmøllepiloten kostet rundt 110 millioner kroner. Av det har staten gitt 40 millioner kroner i støtte.

Det lille familieselskapet har klart å lage en fullskala protype som kan danke ut internasjonale vindturbiner, eller vindmøller, som folk flest kaller det.

Testresultater etter to års drift viser at vindmøllen til Blaaster produserer litt mer elektrisitet enn andre, utenlandske vindmøller i Norge.

Problemet er at det foreløpig bare er testresultater. Selskapet må lage flere vindmøller for å overbevise mulige kjøpere. Men tiden er i ferd med å renne ut.

– Vi må komme på markedet, det er et voldsomt teknologirace, sier Torolf.

Les også: Støre mener regjeringen er for passiv.

Store summer
Familien vil lage norsk industri av det verden skriker etter, energi basert på fornybare ressurser.

Og er det noe Norge har mye av, er det nettopp det. Vind. Bølger. Tidevann. Regn. Sol. Skog. Norge har råvarene, og kompetansen til å høste den. Med lang historie innen vannkraft, olje og gass kan Norge bli ledende innenfor ny fornybarindustri. Bakteppet er alvorlig: Klimatrusselen, en svekket oljepris og store oppsigelser i oljeindustrien.

Men spørsmålet er hvor godt vi bruker muligheten til å lage en ny fornybarindustri.

NRK har vært i kontakt med kilder blant både forskere, statlig støtteapparat og næringsliv. De tegner det samme bildet: Staten gir store summer for å utvikle ny teknologi for fornybar energi, men mangler gode støtteordninger som skal gjøre det om til industri.

Resultatet kan i verste fall være at teknologien ikke blir brukt, eller forsvinner til utlandet.

Stort gap
– Det er et betydelig gap mellom støtteordningene som legger til rette for å utvikle ny teknologi for fornybar energi, og de støtteordningene som er designet for å ta dem i bruk, sier Gard Hopsdal Hansen, tidligere forsker på Censes ved NTNU, nå seksjonsleder i Miljødirektoratet.

Det er ikke snakk om småpenger.

Støtten til forskning og utvikling av fornybar energi er trappet kraftig opp gjennom Klimaforliket i 2008. Forskningsrådet bevilget rundt 200 millioner kroner til fornybare energiprosjekter i fjor, mot rundt 50 millioner kroner i 2007.

Innovasjon Norge har gitt 270 millioner kroner til fornybar-teknologi siden 2010 gjennom Miljøteknologiordningen. Siden 2001 har Enova gitt 2,73 milliarder kroner i støtte til fornybar kraft, hvorav 237 millioner kroner til teknologiprosjekter.

Men ingen vet hvor mange arbeidsplasser satsingen har skapt.

– Kaster vi penger ut av vinduet?

– Nei, men pengene kunne vært investert bedre hvis man fulgte opp med en type virkemiddel som bidrar til å dra teknologien lenger, sier Hansen.

Det mangler et marked i Norge. Det har Blaaster fått merke.

Made in Norway
Stortinget 7. juni 2012: I Vandrehallen kappes de politiske partiene om å ta æren for det andre klimaforliket, avtalen som blant annet sikrer en massiv satsing på klimateknologi.

Men i en verkstedhall i Verdal er familien bak Blaaster opptatt av noe helt annet. Vindturbinen er endelig ferdig og skal fraktes til Valsneset på Fosen-halvøya.

Dagen før har Torolf og Ove jobbet til klokken fire om natten. De sovner utslitt i en dobbeltseng. Tre timer senere starter frakten.

De siste månedene har vært intense. Ove fikk barn nummer to en måned tidligere, men har knapt vært hjemme. Det er godt han har en forståelsesfull kone, tenker han.

Sammen har far og sønn ledet et team på inntil tjue ingeniører som har utviklet en turbin spesiallaget for norske, værharde forhold. Den ser ut som et skinnende, hvitt romskip, og er laget av nesten 130 tonn stål, satt sammen av mer enn 5000 deler fra åtte europeiske land.

Timingen er god: Bare et halvt år tidligere er de grønne sertifikatene vedtatt av Stortinget, som er startskuddet på en storstilt utbygging av ny fornybar kraft.

Men to år senere er optimismen snudd.

Røyner på
– Jeg har holdt på med vindkraft i seksten år. Nå har vi utviklet en teknologi som beviselig er like bra som utenlandske produkter. Får vi det ikke til nå, må vi bare innse at vi ikke klarer å reise slik industri i Norge, sier Torolf.

Sammen med Camilla har han kjørt de ti milene fra kontoret i Trondheim til pilotmøllen på Fosen-halvøya. Ove, som er teknisk sjef, er allerede der i forbindelse med et stort internasjonalt forskningsprosjekt knyttet til turbinen. Familien innrømmer at det har vært noen tøffe stunder de siste to årene.

– At det røyner på for familien når vi alle er så engasjerte i dette, det er klart, sier Torolf.

De gjør det de kan for å skille familie og bedrift.

– Du kan ikke slippe det inn på deg, for da blir du syk av det. Men det oppleves noen ganger som å være keeper i en håndballkamp med bare straffekast, der du får skudd på deg hele tiden, sier han.

– Men vi sutrer ikke. Dette er høyst frivillig, sier Camilla.

– Er problemet at teknologien deres ikke er bra nok?

– Nei. Det er målbart. Vi kommer meget bra ut. Men kunden har andre spørsmål til oss: Har vi en fremtid i internasjonal konkurranse, har vi styrke til å levere en stor serie vindturbiner, hvilke garantier kan vi gi? Produktet skal være der i 25 år, sier Torolf.

Mangler marked
Det de trenger er kunder som vil satse på teknologien deres i Norge, et hjemmemarked. Problemet er at det nesten ikke finnes, fordi den norske strømprisen er så lav.

Camilla mener staten bør være med og ta ansvar hvis den vil ha arbeidsplasser i fornybarindustrien.

– Vi er ikke ute etter massive tilskudd. Men selskaper som Blaaster trenger hjelp til å komme seg opp av startgropa. Vi synes det er synd at vi skal slite så mye etter at vi har vist at teknologien er konkurransedyktig. Teknologien vår kan representere et nytt ben for Norge å stå på i en tid da det snakkes mye om at vi må bli mindre avhengige av oljen, sier hun.

Arbeidsplassene i oljeindustrien er og har vært avgjørende for Norge. Men det kunne gått annerledes.

Politikernes visjon
Spol tilbake til 1970-tallet: Den første oljen er funnet på Ekofisk. Den kommer i grevens tid. Skipsverftene, som er hjørnesteinsbedrifter langs hele kysten, er i krise etter konkurransen fra koreanske og japanske verft. Men med den nye oljen åpnes nye muligheter.

Norske politikere bidrar sterkt til omstillingen. For de ser ikke bare råvareinntekter fra oljen, de ser arbeidsplasser. Masse arbeidsplasser. De neste årene kjører Norge en knallhard proteksjonistisk politikk som favoriserer norske underleverandører til oljeindustrien. Politikernes fremste våpen: Statoil.

Statoil skulle sikre at Norge utviklet kunnskap, den kompetansen som i dag gjør at Norge er verdensledende på offshore-teknologi.

Uten dette kunne Norge endt opp som en råstoffleverandør av olje, ifølge forsker Helge Ryggvik. Han har skrevet boka «Til siste dråpe» om Norges oljehistorie.

– Politikerne hadde en klar visjon, sier Ryggvik, som jobber ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur på Universitetet i Oslo.

Avgjørende
I dag har ikke politikerne den samme drivkraften til å satse på fornybar kraft.

Oljeindustrien suger opp investeringer og kompetanse i industrien. Samtidig gir vannkraften nordmenn masse billig og ren energi, i motsetning til land som Tyskland og England, som driver en kraftig utbygging av vindkraft.

– Men når Norge har arbeidsplasser i oljen og ren vannkraft til forbrukerne, trenger vi da å bygge industri rundt fornybar kraft?

– Ja, det er helt avgjørende. Hvis verden skal møte klimautfordringene må vindressursene vi har utnyttes. Dessuten vil ikke oljevirksomheten overleve. Hvis vi ikke utvikler en alternativ næring i tide, risikerer vi å oppleve krisen som oljen reddet oss unna på 70-tallet i ettertid, sier Ryggvik.

– Er vi i ferd med å miste sjansen til å bygge opp en fornybarindustri?

– Ja, i hvert fall til å være ledende på området. Det fins nasjoner som har kommet inn underveis i et slikt løp, men vi er godt underveis nå, så vi bør ikke vente lenge, sier Ryggvik.

Knapp tid
Også John Olav Tande, forskningsleder i Sintef, mener tiden er knapp.

– Vi må gå inn nå mens vi ennå har sjansen. Men det haster veldig nå. Den internasjonale konkurransen er tøff, sier Tande.

Han mener at offshore vind, altså vindmøller til havs, kan bli en like stor næring for Norge som fiskeriet.

Forskeren mener staten bør gi støtte til å bygge offshore demoparker. Han viser til at andre land som har lyktes med å bygge opp en levedyktig vindindustri, som Danmark, har støttet markedet i en tidlig fase for å hjelpe egen industri.

Også i Norge skal det være en storstilt utbygging av fornybar energi, støttet av de grønne sertifikatene.

Problemet er bare at sertifikatene er «teknologinøytrale». Det betyr at kraftselskapene får like mye støtte enten de bruker gammel teknologi, eller om de bidrar til å utvikle ny teknologi.

Dessuten er tidsfristen halsbrekkende: Strømmen må være på nett før utgangen av 2020.

Utvikler ikke teknologi
– Vi har ikke mer enn tiden og veien, ja, sier Kristian Aa, nyansatt direktør i Fosen Vind, en sammenslutning av kraftselskapene Statkraft, NTE, Agder Energi og TrønderEnergi.

Han leder det som vil bli Norges desidert største vindkraftutbygging, hvis alt går etter planen.

Rundt 200 vindmøller skal bygges, anleggsveier skal brøytes gjennom kuperte landskap, mange mil med strømmaster skal settes opp.

Vindkraftutbyggingen finner sted på Fosen-halvøya, ikke langt fra Blaaster sitt pilotanlegg.

Hadde Blaaster kunnet levere bare noen få vindmøller til denne utbyggingen, mener familien bak selskapet at de kunne fått erfaringen de trenger for å bli konkurransedyktige.

Men hvor store er sjansene for at Fosen Vind velger den lokale vindmølleprodusenten Blaaster? Aa vil ikke kommentere anbudsprosessen, men sier følgende:

– For Fosen vind er det uaktuelt å involvere seg i teknologiutvikling. Ingen av eierselskapene har definert seg som teknologiutviklere, men brukere. Vi må tenke forretningsmessig, sier Aa.

– Går vi glipp av en norsk fornybarindustri?

– Jeg skjønner frustrasjonen hos et selskap som Blaaster. Men risikoen knyttet til å ta i bruk ny teknologi bør tas av noen som har evne til å bære den, sier Aa.

Han viser til at flere av selskapene bak Fosen Vind har offentlige eiere som fylkeskommune og kommuner, med begrenset evne til å ta risiko.

– Det er ikke rimelig at de skal ta risikoen for å løfte frem ny norsk teknologi, sier Aa.

Så hvem skal ta risikoen for å løfte norsk teknologi? Noen peker på staten.

Får ikke gitt bort penger
Men hos statens eget støttemiddelapparat er det en forståelse av at noe ikke fungerer som det skal.

På et møterom i Trondheim sitter en direktør som ikke får gitt bort så mange penger som han gjerne vil.

– Enova ønsker å bruke mer midler på ny teknologi i tråd med de ambisjonene politikerne har flagget. Men i dag er det lite å bruke midlene på innen fornybar kraft. Det bekymrer oss, sier Øyvind Leistad.

Han er programdirektør i Enova, som er Olje- og energidepartementets virkemiddel for å støtte fornybar energi og energieffektivisering.

Men hvis Enova skal gi støtte til å utvikle teknologi, krever det at private investorer spytter inn minst halvparten av pengene. Og få investorer vil satse på ny teknologi for fornybar kraft.

Problemet er både at kraftprisen er lav, og at staten ikke har signalisert noen satsing på fornybar kraft etter de grønne sertifikatene i 2020.

Leistad mener politikerne må sette langsiktige mål og skape langsiktige rammebetingelser for investeringer hvis Norge skal lykkes i å utvikle en ny fornybarindustri.

– Alternativet til utvikling er ofte avvikling. Vi kan ikke forvente at andre land skal ta alle utviklingskostnadene og tro at Norge er en attraktiv teknologileverandør den dagen markedet er i orden, sier Leistad.

– Klarer Norge å bygge en ny fornybarindustri?

– Per i dag ser det trått ut. Vi har store kraftressurser og kompetanse, men vi bruker vi den muligheten? Nei, neppe så godt som vi kunne, sier Leistad.

Kritisk fase
Familien bak Blaaster har ennå ikke gitt opp håpet.

– Det er en kritisk fase nå. Men alt håp er ikke ute, sier Torolf.

De arbeider etter flere spor. I sommer engasjerte de en forretningsutvikler i India. Utenlandske kraftselskap har valfartet til Valsneset. Det har vært interesse fra blant annet Kina, USA, Brasil, Tyskland, Polen, Danmark og Sverige.

Men helst vil familien at teknologien kan skape verdier i Norge også. Torolf har allerede opplevd det motsatte.

For femten år siden startet han ScanWind, selskapet som skulle bli et industrieventyr i Midt-Norge. Det endte med salg til amerikanske General Electric og utflagging i 2009.

Millionene fra salget gikk inn i Blaaster. Å beholde pengene ville vært enklere. Men det er ønsket om å skape noe som er drivkraften.

– Det kan ikke bare være støv igjen når vi forlater jorda. Det må stå igjen et resultat, sier Torolf.

Støtter tidlig fase
NRK spurte regjeringen hvor viktig det er at Norge får en industri bygget rundt fornybar energi, og hva regjeringen gjør for sikre at teknologiforskning blir omgjort til industri.

Verken olje- og energiminister Tord Lien (Frp) eller næringsminister Monica Mæland (H) ville stille til intervju om saken, men NRK fikk følgende skriftlige svar:

– Staten bruker og skal bruke store summer for å utvikle ny teknologi for fornybar energi gjennom tiltak i Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Enova. Vi støtter primært utvikling i tidlig fase, da risikoen er høy, og høyere enn det næringslivet vil bære alene, sier statssekretær Dilek Ayhan (H) i Nærings- og fiskeridepartementet på e-post.

Hun viser til at Innovasjon Norges miljøteknologiordning bidrar til å finansiere byggingen av pilot- og demonstrasjonsanlegg, og at regjeringen styrker ordningen med 56,6 millioner kroner i 2015 til 230 millioner kroner.

I tillegg styrker regjeringen programmer som skal gjøre næringslivet generelt mer innovativt, som Skattefunn og Brukerstyrt innovasjonsarena.

– For 2015 foreslår vi også en styrket satsing på kommersialisering, gjennom økte bevilgninger til Forny2020 og den landsdekkende etablerertilskuddsordningen, sier Ayhan.

Teknologinøytralt
Politisk rådgiver Elnar Remi Holmen (FrP) i olje- og energidepartementet skriver at Høyre-FrP-regjeringen har en klar ambisjon om å øke den fornybare kraftproduksjonen i Norge.

– Et sentralt virkemiddel i denne satsingen er elsertifikatsystemet. Dette systemet er basert på teknologinøytralitet og derved at de mest kostnadseffektive prosjektene bygges, sier Holmen.

Han viser også til at regjeringen i statsbudsjettet for 2015 foreslår å innføre gunstigere avskrivningsregler for vindkraft.

– Myndighetene bidrar også gjennom reguleringssystemet til å utvikle teknologi, for eksempel gjennom konsesjoner til testturbiner for vindkraft til lands og til havs, sier Holmen.

Les også: Vil erstatte oljeeventyret med fornybar energi

Les også: Desse tre får ikkje jobb i Noreg