Deres majesteter, Deres kongelige høyheter, statsoverhoder og regjeringssjefer, medlemmer av Den norske nobelkomiteen, eksellenser, mine damer og herrer.
Det er med ydmykhet og takknemlighet at vi står her sammen for å motta denne prisen på vegne av Den europeiske union.
I en tid med usikkerhet, er denne dagen en påminnelse for folk rundt om i Europa og i verden om hva som er Unionens grunnleggende formål: Å fremme brorskapet mellom de europeiske nasjoner, i dag og i fremtiden.
Det er det som er vår jobb i dag.
Det har vært jobben til generasjoner før oss. Og det vil være jobben til generasjoner etter oss.
Her i Oslo vil jeg gi en hyllest til alle de europeerne som drømte om et kontinent forsonet med seg selv, og alle de som hver eneste dag gjør denne drømmen til virkelighet. Denne prisen tilhører dem.
Krigen er like gammel som Europa. Vårt kontinent bærer arr etter spyd og sverd, kanoner og geværer, skyttergraver og stridsvogner og mer til.
Tragedien i dette fremgår av ordene til Herodot for 2500 år siden: I fredstider er det sønnene som begraver sine fedre. I krigstider er det fedrene som begraver sine sønner.
Allikevel, ...etter at to forferdelige kriger begravde kontinentet og dro hele verden med seg, ... ble det til slutt varig fred i Europa.
I de dystre dagene lå Europas byer i ruiner, og mange hjerter var fortsatt fylt med sorg og bitterhet. Hvor vanskelig virket det ikke da, som Winston Churchill sa, å finne tilbake til de enkle gledene og håpet som gjør livet verdt å leve.
Som et barn født i Belgia rett etter krigen, fikk jeg fortalt historiene av dem som hadde opplevd dem.
Bestemoren min snakket om Den store krigen. I 1940 måtte faren min, som den gangen var 17 år, grave sin egen grav. Han kom seg unna; ellers ville jeg ikke ha stått her i dag.
Så det var virkelig et dristig veddemål grunnleggerne av Europa gikk inn i da de sa at, ja, vi kan bryte denne endeløse voldsspiralen, vi kan stanse hevnens logikk, vi kan bygge opp en lysere fremtid sammen. For en fantastisk kraft fantasien utgjør.
Selvsagt kunne det ha blitt fred i Europa uten Unionen. Kanskje. Det vil vi aldri få vite. Men det ville aldri ha vært en fred av samme kvalitet. En varig fred, ikke bare en iskald våpenstillstand.
Det som gjør den så spesiell for meg, er forsoningen. I politikken som ellers i livet, er forsoning det som er det aller vanskeligste å få til. Det går lengre enn tilgivelse og glemsel, eller å bare legge ting bak seg.
Når man tenker på hva Frankrike og Tyskland hadde vært gjennom..., og så ta dette skrittet ...å signere en vennskapstraktat. Hver gang jeg hører disse ordene - Freundschaft, Amitie - blir jeg rørt.
Det er private ord, ikke ord for traktater mellom nasjoner. Men viljen til å ikke la historien gjenta seg, å gjøre noe helt nytt, var så sterk at nye ord måtte hentes fram. For menneskene var Europa et løfte, Europa sto for håp.
Da Konrad Adenauer kom til å Paris for å inngå Kull- og ståltraktaten i 1951, fant han en kveld en gave som lå og ventet på ham på hotellet. Det var en krigsmedalje, une Croix de Guerre, som hadde tilhørt en fransk soldat. Datteren hans, en ung student, hadde lagt den igjen med et lite brev til kansleren, som et tegn på forsoning og håp.
Jeg kan se for meg mange andre gripende bilder.Lederne av seks stater som samles i Roma, citta eterna, for å starte en ny fremtid. Willy Brandt som kneler i Warszawa. Verftsarbeiderne i Gdansk, ved porten til skipsverftet. Mitterrand og Kohl hånd i hånd. To millioner mennesker som i 1989 dannet en menneskekjede som knyttet sammen Tallinn og Riga og Vilnius.
Disse øyeblikkene leget Europa.
Men symbolske handlinger alene kan ikke sementere freden. Det er her Den europeiske unionens hemmelige våpen kommer inn:
En uovertruffen måte å knytte våre interesser så tett sammen på at krig blir en umulighet. Gjennom kontinuerlige forhandlinger, om stadig flere temaer, mellom stadig flere land.
Det er dette som er Jean Monnets gylne regel: Mieux vaut se disputter autour
d'une table que sur un champ de bataille. Det er bedre å slåss rundt et bord enn ute på slagmarken.
Hvis jeg skulle forklare dette for Alfred Nobel, ville jeg ha sagt: Ikke bare en fredskongress, men en evigvarende fredskongress!
Det er klart at enkelte ting kan være forvirrende, og ikke bare for utenforstående.
Statsråder fra innelukkede land som lidenskapelig diskuterer fiskekvoter. Europarlamentarikere fra Skandinavia som diskuterer prisen på olivenolje.
Unionen har perfeksjonert seg i kompromissets kunst. Ikke noe drama med seier eller nederlag, men sørg for at alle land går vinnende ut av drøftelsene. For å oppnå dette, er kjedelig politikk en liten pris å betale.
Mine damer og herrer. Det virket.
Fred er nå noe vi tar for gitt. Krig er blitt utenkelig. Men 'utenkelig' betyr ikke 'umulig'. Og det er grunnen til at vi er samlet her i dag. Europa må holde sitt løfte om fred.
Jeg mener at dette fortsatt er vår Unions overordnede formål.Men Europa kan ikke lenger basere seg på dette løftet alene for å inspirere borgerne. På en måte er det en god ting, krigsminnene er i ferd med å bli utvisket. Selv om dette ennå
ikke gjelder over alt.
Sovjetunionens styre i Øst-Europa tok slutt for bare to tiår siden. Grusomme massakre fant sted på Balkan like etterpå. Barna som ble født da Srebrenica fant sted, fyller bare 18 år neste år.
Men de har allerede yngre søsken som er født etter den krigen, som den første ekte etterkrigsgenerasjonen i Europa. Sånn må det også forbli.
Presidenter, statsministre, eksellenser. Der hvor det før var krig, er det nå fred. Men nå ligger en annen historisk oppgave foran oss, nemlig å bevare freden der
hvor det er fred.
Historien er tross alt ingen roman, en bok vi kan lukke igjen etter en lykkelig slutt: Vi har det fulle og hele ansvaret for det som kommer etterpå.
Dette kan ikke være mer tydelig enn det er i dag, hvor vi er rammet av den verste økonomiske krisen på to generasjoner, som skaper store vanskeligheter for våre innbyggere og setter Unionens politiske bånd på prøve.
Foreldre som strever med å få endene til å møtes, arbeidstakere som nylig er blitt sagt opp, studenter som frykter at uansett hvor hardt de jobber, så vil de ikke greie å skaffe seg sin første jobb. Når de tenker på Europa, er vel ikke fred akkurat
det første som slår dem.
Når fremgang og sysselsetting, selve grunnfjellet i våre samfunn, synes å være truet, er det naturlig at frontene hardner og interessene blir smalere, og også at bruddlinjer og stereotypier som lenge har vært borte, dukker opp igjen.
Enkelte vil da sette spørsmålstegn, ikke bare ved de fellesavgjørelser som er tatt, men også selve det faktum at avgjørelser skal tas i fellesskap.
Og selv om vi ikke må miste perspektivet - selv slike spenninger vil ikke ta oss tilbake til fortidens mørke - er Europa i dag satt på en hard prøve.
Hvis jeg kan låne ordene til Abraham Lincoln fra en tid da et annet kontinentet ble satt på prøve, er det som i dag testes ut hvorvidt denne Unionen, eller en hvilken som helst annen union som er slik utformet og innrettet, kan vare over tid.
Vi svarer med våre handlinger, i trygg visshet om at vi vil lykkes.
Vi jobber meget hardt for å overvinne vanskelighetene, å gjenopprette vekst og arbeidsplasser.
Det er selvfølgelig en ren og skjær nødvendighet. Men det er mer som styrer oss, nemlig viljen til å bestemme over vår egen skjebne, en følelse av å stå sammen og på sett og vis, som et ekko fra tidligere århundret, ideen om selve Europa.
Det at så mange europeiske ledere er til stede her i dag understreker vår felles overbevisning: Vi vil komme ut av dette sammen, og sterkere. Sterke nok i verden til å kunne forsvare våre interesser og fremme våre verdier.
Vi jobber alle for å etterlate oss et bedre Europa til dagens og morgendagens barn. Slik at andre senere kan snu seg rundt og si: Den generasjonen, vår generasjon, bevarte løftet om Europa.
Dagens ungdom lever allerede i en ny verden. For dem er Europa en daglig realitet. Ikke en begrensning fordi vi alle er i samme båt. Nei, en rikdom som gjør det mulig å fritt kunne dele, reise og utveksle ideer. Å dele og forme et kontinent, erfaringer, en fremtid.
Eksellenser, mine damer og herrer,
Vårt kontinent, som reiste seg fra asken etter 1945 og ble forent i 1989, har en fantastisk evne til å gjenoppfinne seg selv. Det er opp til de kommende generasjoner å videreføre dette felles eventyret. Jeg håper de vil påta seg dette ansvaret med stolthet.
Og at de vil kunne si, slik vi gjør det her i dag:
Ich bin ein Europaer.
Je suis fier d'etre europeen.
Jeg er stolt over å være europeer.