Hun er en av Danmarks nye litterære stjerner

Kronprinsesse Mary har kalt henne «en av de viktigste forfattere ikke bare i sin generasjon, men i sin tid». For sin debutbok ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Og den danske forfatteren Josefine Klougart er bare 27 år gammel.

Denne helgen var hun i Norge for å lansere den norske utgaven av romanen En av oss sover.

«Litterært stjerneskudd»

– En av oss sover henger på mange måter sammen med debutromanen min, Stigninger og fald. Den handler mye om hva det vil si å miste den følelsen av hjem som man oppnår senere i livet i kjærlighetsrelasjoner, sier Klougart, som på kort tid har blitt en av de mest fremtredende unge stemmene i dansk litteratur.

– Når man blir voksen, mister man barndommens følelse av at man er ett med et sted og med en familie. Så er vi forvirret i mange år før vi forelsker oss i et annet menneske. Det er kanskje når vi blir elsket og blir sett av en annen at vi finner et hjem i verden.

I Norge har hun allerede fått mange beundrere, blant dem forfatter Tomas Espedal, som har sagt at hennes debutroman «nesten reddet livet mitt på et tidspunkt». I et intervju i vår brukte Klassekampen betegnelsen «litterært stjerneskudd» om Klougart.

• Hør reportasje: Josefine Klougart og Harald Voetmann er nominert til årets Nordisk råds litteraturpris

Hyllet av det danske kronprinsparet

Josefine Klougart er født på Mols og studerte kunst- og litteraturhistorie på Aarhus Universitet før hun begynte på Forfatterskolen i København.

I 2010 kom hennes første bok Stigninger og fald, som fikk varm velkomst av kritikere og ble senere nominert til Nordisk Råds litteraturpris, en imponerende bragd for en debutant.

I fjor ga hun ut sin andre bok, Hallerne, som ble teaterstykke med Annika Silkeberg som regissør og satt opp på Aarhus Teater i februar. Det var også i fjor at hun mottok det danske kronprinsparets Stjernedryspris.

Nå foreligger bok nummer tre, Én af os sover, også på norsk. Klougart har selv sagt at boken handler om «sorgen ved å miste et menneske du elsket, hele kjærlighetens horrible desillusjon, som fordobles i møte med hjemstedet.»

De tre siste årene har altså vært travle for den unge forfatteren, men Josefine Klougart har ikke tenkt å hvile på laurbærene.

– Jeg er allerede i gang både med et essayprosjekt og en diktsamling nå, røper hun.

«Et ønske om å bli eldre som avslører seg som et ønske om ikke å miste barndommen sin. Ikke miste noe i det hele tatt, holde fast i alt det strømmende, stå fast der og: bevare. I en eller annen form, få med alt, ikke etterlate noe i det brennende huset. Man trekker et spor av katastrofe gjennom verden, uansett hva, så er det sånn det er. Et slags spor av sammenstyrning, av noe som faller utenfor erindringen, alt det som ikke blir husket av noen og glemt av verden. Hun vet ikke, hun merker det bare sterkere og sterkere, ser det i ham; en form for omvendt vilje til liv; en nostalgisk uvilje mot å overgi seg til den verden som er. En slags panikk i vevet, en angst for å glemme noe overhodet. Hun skriver for ikke å glemme noe, eller hun skriver for å glemme noe og finne på noe annet som er verdt å huske. Så er det kanskje sånn det er å skrive: Man begynner å bevege seg rundt i verden som en søvngjenger om natten.»

– Viktig at man tør å være sentimental

Til tross for at hun ikke engang har rukket å bli tretti, sier Klougart at hun som forfatter har blitt sammenlignet med en middelaldrende mann.

– Jeg har blitt beskyldt for å skrive som en mann i 50-årene, det har nok forskjellige forklaringer, forteller den unge forfatteren.

– Noe av det handler om at jeg har et stort språk, jeg har lest mye. Og jeg kommer fra landet og bruker mange uttrykk som ikke alle kjenner. Men det er kanskje hovedsakelig fordi jeg beskjeftiger meg med eksistensielle temaer som sorg, tap, hjemløshet og opprinnelse.

Hun ser også mye sentimentalitet i sine egne bøker, men tenker ikke på det som noe negativt.

– Jeg ser det sentimentale som en del av livet. Derfor synes jeg at det er viktig at man som forfatter tør å være sentimental.

Ikke redd for å utlevere seg selv

I likhet med mange norske samtidsforfattere, er Klougart kjent for å bruke mye av seg selv i bøkene sine.

– Jeg tror kunne aldri ha skrevet noe som ikke handler om meg selv. Hvis du ikke har hatt en erfaring med det selv når du skriver om noe, så er det min opplevelse at det blir eksotisk, og eksotisk litteratur kan kun reprodusere ideer om noe, den kan verken gjenskape eller skape noe, sier forfatteren.

Klougart sier at hun ofte blir spurt om hun er redd for å utlevere seg selv for mye. Svaret er nei.

– Det litterære språket gjør noe med erfaringene våre. Det skjer noe grunnleggende med virkeligheten når det bringes inn i det litterære språket og det er der skjønnheten ligger.

Klougart sier også at det verken er virkeligheten eller naturen som inspirerer henne.

– Det er det litterære språket som inspirerer meg. Jeg er interessert i hvordan vi i kunsten kan finne en forsoning med noen av de store spørsmålene, noen av de grunnpremissene vi lever under, forklarer hun.

Hør Kulturhusets intervju med Josefine Klougart: