Grotesk, dyster, brutal, motbydelig. Det er ord som har blitt brukt for å beskrive bøkene til Jan Roar Leikvoll.
Hans tredje og nyeste roman, Bovara, kom ut i høst og NRKs bokanmelder Anne Cathrine Straume beskrev den som « ».
I Bokprogrammets første program denne høsten intervjuet journalist Ninja Benneche forfatteren, og ville vite hvorfor han skriver så motbydelig. Han sa det kom av raseri og sorg, men ville ikke si noe mer – før nå.
– Skrev dårlig om helt vanlige ting
– Da jeg begynte å skrive på Bovara hadde jeg allerede skrevet to svært dystre bøker, og jeg visste at den tredje ville bli i meste laget. Men jeg visste at jeg måtte skrive én bok til som var i den kategorien. Jeg kom meg ikke videre uten, sier Leikvoll til Bokprogrammets Ninja Benneche når hun møter han igjen i hans andre hjem, Gomel i Hviterussland.
Blandingen av grusomhet og skjønnhet har blitt et av Leikvolls mest fremtredende kjennetegn som forfatter. Men det har ikke alltid vært slik.
– Alt jeg holdt på med før jeg debuterte, var fullstendig annerledes. Jeg skrev dårlig om helt vanlige ting. Jeg skrev om forelskelser og reiser, for eksempel, men jeg var aldri i nærheten av sannheten.
I 2008 debuterte Leikvoll med romanen Eit vintereventyr, som utspiller seg i en konsentrasjonsleir.
– Eit vintereventyr kom plutselig til meg, og grunnen var enkel: Jeg tok en test på sykehuset og fikk beskjed om at en hjernetumor vokste, forteller forfatteren åpent for første gang.
- Les også:
Lengsel etter ro
Leikvolls hjernetumor ble oppdaget da forfatteren var tolv, vendte tilbake seks år senere og igjen da han var i trettiårene.
Tumoren hadde med andre ord fulgt ham nesten hele livet, men da den kom tilbake i 2007, ble det påvist en vekst. Det førte til mye frykt og angst for forfatteren.
I den tiden fra han fikk beskjeden fra sykehuset til det ble tatt en behandling med strålekniv, dro Leikvoll til Tyskland, satt i en nesten tom leilighet og skrev råmanuset til Eit vintereventyr på bare to uker.
Det eneste han visste var at han ville skrive om et menneske som var inne i en frykt.
– Det er en frykt i boken, men det er også en lengsel. Eit vintereventyr er en grusom bok, men drivkraften i den er en lengsel etter ro.
– Noe av det beste som har hendt meg
– Det høres kanskje helt absurd ut, men hjernetumoren er noe av det beste som har hendt meg. Det gjør at jeg får utfolde meg i det jeg har lyst til å gjøre i dette livet, og det er å skrive, forteller Leikvoll.
Han tror ikke han hadde blitt forfatter hvis tumoren ikke hadde begynt å vokse igjen.
– Jeg hadde kanskje hatt noen små noveller på trykk et eller annet sted, men hadde ikke vært i nærheten av å skrive de bøkene jeg har skrevet, sier han.
Forfatteren understreker likevel at han ikke bruker skrivingen som terapi, selv om han tror at den på mange måter har reddet ham.
– Jeg tror ikke at man kan «skrive seg ut» av angst, men jeg har lært å forstå angsten og angstens vesen bedre, sier Leikvoll.
– Jeg har alltid skrevet for å holde min verden sammen. Før jeg fikk den beskjeden fra sykehuset og begynte å skrive Eit vintereventyr, var min største frykt det å ikke få til å skrive, ikke få til å gi ut en bok.
– Uansett hvor grusomt det er så gjorde det i hvert fall at jeg fikk bli forfatter.
– Mitt oppgjør med sykdommen
To år etter debutboken, skrev Leikvoll enda en mørk og brutal roman, Fiolinane. Hans siste roman, Bovara, handler om Frrok, som er gartner i et kloster ved landsbyen Bovara. Hans holdepunkt i livet er den eldre gartneren Flori, som bruker Frrok som utløp for sine seksuelle behov.
En dag kommer en prostituert kvinne til klosteret. Frrok gjemmer henne i kjelleren og, som det står i beskrivelsen av boken, «oppdager at han har makt over liv og død».
– Mye av raseriet jeg opplevde var et raseri som oppstod da jeg var i slutten av tenårene på grunn av opplevelser knyttet til sykdom. Når man ser på bøkene mine som helhet, er raseriet knyttet til sykdom veldig sterkt. Kanskje aller tydeligst i Bovara, sier Leikvoll i intervjuet.
Men hvorfor må det bli så grusomt? spør Benneche.
– Det er et spørsmål som jeg har stilt meg selv, kanskje enda mer etter den tredje boken. Det eneste svaret jeg kan gi er at det er et nærbilde av angsten. Det er mitt oppgjør med sykdommen.
– Kommer aldri til å skrive like dystre bøker
Jan Roar Leikvolls nyeste bok heter «Bovara».
Selv om beskrivelsene i Leikvolls bøker vekker vemmelse hos mange, sier forfatteren at han har fått mange fine tilbakemeldinger fra lesere; lesere som setter pris på at han har valgt å dele sin angst med dem.
– Folk har skrevet til meg og fortalt at bøkene mine har gitt dem veldig mye og at de har sett ting annerledes etter å ha lest dem. Det er noe av det fineste en forfattter kan høre: at bøkene til tross for all sin grusomhet har gitt noen lesere et lysere perspektiv på livet, sier Leikvoll.
– Det verste man kan gjøre er å stikke angsten ned i skuffer og skap og under puter og dyner og gjemme den vekk. Det er der angsten trives, fortsetter han.
Nå er forfatteren lettet over å være ferdig med den mørke trilogien som begynte med Eit vintereventyr.
– Uansett hva jeg kommer til å skrive heretter, vet jeg at det aldri kommer til å være på samme nivå når det gjelder brutalitet, grusomhet og mørk, sier Leikvoll.
Hele intervjuet med Jan Roar Leikvoll sendes i Bokprogrammet på NRK2 tirsdag 6. november kl. 21.30. Du kan også se sendingen i Nett-tv eller øverst i saken.
