Hopp til innhold

Dannelsesagenten Egner

I sin nye biografi om Thorbjørn Egner bruker Anders Heger sitt enestående kildetilfang til å få bekreftet sin egen hypotese litt for mange ganger, mener Knut Hoem.

Thorbjørn Egner

Forlegger og forfatter Anders Heger er aktuell med en ny biografi om Thorbjørn Egner.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Når Anders Heger etter noe tids nøling valgte å takke ja til forespørselen fra familien om å skrive denne biografien, sto han overfor en helt annen type oppgave enn den han hadde da han skrev sin lysende og hjerteskjærende biografi om Agnar Mykle.

Thorbjørn Egner var riktignok en egenrådig og sta tusenkunstner som ville ha full kontroll med eget verk, men grunnleggende sett var han like snill og god som politimester Bastian, skal vi tro denne nye biografien.

Egner, en norsk dannelseshistorie
Foto: Cappelen Damm
Brev til Gerhardsen

Boken åpner med at Egner skriver brev til selveste Einar Gerhardsen, som han føler en nærhet til og slektskap med. Med dette anslaget fanger Heger inn det som skal ligge som premiss for hele boken - nemlig at Thorbjørn Egner var en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne.

Både begrepet dannelsesagent og nasjonal strateg stammer fra professor Rune Slagstad ("De nasjonale strateger", "Kunnskapens hus"). Ved hjelp av et tilsvarende begrepsapparat begrunner Anders Hegers tydelig hvorfor han mener Egner var "en politisk-pedagogisk kraft på linje med kirkedepartementet" i det Slagstad kalte Arbeiderpartistaten.

Med fasiten på plass fra første kapittel gjenstår det egentlig bare for leseren å følge med på hvordan Heger regner seg fram til svaret.

Fredselskende mennesker fra mange land

Heger stiller opp bilder av valgkampplakater fra Arbeiderpartiet ved siden av Egners nye lesebøker for barneskolen, og leseren kan da konstatere at fredselskende mennesker fra mange land forekommer begge steder. Disse bildene blir så gjerne fulgt av en megetsigende setning som i ulike varianter forteller at "det norske samfunnshjemmet ikke var ferdig bygget før det var tolket og besunget av Thorbjørn Egner".

Dette litteratursosiologiske perspektivet blir supplert med nokså generelle skildringer av verdenen Egner virket i. At Elvis Presley slår gjennom i Amerika og at østtyske arbeidere protesterer i Berlin, kunne vel egentlig blitt montert inn i hvilken som helst biografi som omhandler mennesker som levde i denne perioden.

Når både påstanden om at Thorbjørn Egner var en sosialdemokratisk pedagog skal hamres inn, og de verdenspolitiske hendelsene også skal med, blir det litt mindre plass til å skildre den Egner som Anders Heger åpenbart brenner for.

Anders Heger

Anders Heger.

Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX
God på Oslo

Det er fascinerende å se hvordan Egner erobrer hovedstaden først som reklametegner for såpestykker på trettitallet, så som illustratør og bokkunstner under krigen, før han blir landskjent over natten med hørespillet Karius og Baktus i Kringkastingen i 1946.

Boken livner i det hele tatt veldig til når Heger skildrer Oslo - en by han i likhet med Egner er lommekjent i. Heger er også åpenbart på hjemmebane når han skildrer den nære relasjonen mellom Egner og forleggeren Henrik Groth, som var et trofast korrektiv når alle oppdragene etter hvert vokste den etter hvert landskjente dikteren over hodet.

Omstridt også i dag

Når boken så toner ut med Egners død på lille julaften 1990 så blir det heller ikke rom for en debatt om hvorfor Egner kan vekke så mange sterke følelser den dag i dag. Det går et litt oppgitt sukk gjennom deler av teater-Norge, hver gang Kardemommeby atter en gang skal redde budsjettene til norske teatre. I dette litt kryptiske sukket ligger kanskje kimen til samtale, der Egners figurer kan fungere som et slags kontrasterende speil som forteller oss noe om hva vi er blitt - og ikke bare hva vi en gang var.

Anders Heger har hatt tilgang til familiearkivet og kan dermed presentere masse ny kunnskap om dikteren. "Egner. En dannelseshistorie" hadde blitt bedre om han hadde hatt en mer drøftende og spørrende holdning til stoffet, og hvis han hadde vært mindre opptatt av å gi oss alle svar.