Elisabeth Åsbrinks prislønte dokumentarbok er eit dramatisk og meisterleg samansnekra oppgjer med svensk mellomkrigsrasisme.
Meld av Arnhild Skre
Journalist, dramatikar og forfattar Elisabeth Åsbrink er til dagleg redaktør for gravande journalistikk i Sveriges Televisjon. I fjor fekk ho Sveriges fremste litterære pris, Augustprisen. Den har ho fullt fortent.
”Og fremdeles står trærne i Wienerwald” er tittelen på dokumentarboka hennar. Den tek utgangspunktet i ei øskje med gamle brev frå eit foreldrepar i Wien.
Adressaten, Otto Ullmann, var eitt av knapt hundre jødiske barn og ungdommar som Svenske kyrkjans Israelmisjon fekk forhandla ut av Austerrike og inn i Sverige på nyåret 1939.
Frå Nürnberglovene av 1935 blei det tydeleg at menneske med jødisk opphav skulle fjernast frå ”tysk” jord. Der fann Det tredje riket og den svenske Israelmisjonen felles interesser, sidan det var kristendåp som opna vegen ut for barna.
Tilbake i eit meir og meir arisk-reint Wien sat foreldra til Otto og resten av familien og håpa på gjenforening. Dei siste breva kom frå konsentrasjonsleirane.
I Sverige provoserte debatten om å opna grensene for jødiske flyktningar fram rasistisk motstand langt inn mot sentrum i den borgarlege leiren, og ikkje minst blant studentane. Ein av venene som Otto fekk, slutta seg til den veksande nazirørsla i Sverige. Han heitte Ingvar Kamprad og skulle seinare grunnleggja verdskonsernet IKEA.
At Kamprad hadde brun fortid har vore kjent sidan 1998, men blir kanskje endå grundigare dokumentert her. Det kan verka urettferdig at Åsbrink brukar meir plass på han enn på stornazistane. Kamprad var ung den gongen og alt anna enn leiande. Men han er kjend og kjendisar er gull i all dramaturgi. Dessutan kjende han Otto Ullmann.
Det finst svik i historia om Otto Ullmann, feigheit og vondskap på høgt nivå, men han var også omslutta av djup kjærleik.
Komplekst komponert
Fleire hundre brev. Den svenske Israelsmisjonens arkiv. Diplomatiske rapportar om den eskalerande terroren i Wien. Svenske aviser og offentlege dokument som røpar motstanden mot å berga menneska Hitler ville bli kvitt. Det historiske materialet som Åsbrink har funne fram til, er stort, variert og snekra dristig saman.
Resultatet er ei ypparleg oppbygd forteljing som Alexander Leborg har omsett til godt norsk.
Oppgjeret svenskane dei seinare åra har teke med haldningane til Hitler-Tyskland, gjennomsyrar boka. Dette kan vera årsaka til at totalbildet får snev av ubalanse. Åsbrink skriv syrleg om svensk Israelsmisjons motiv, men let vera å kritisera andre idealistar, mellom dei Verdas sionistorganisasjon, som gjorde liknande avtalar med nazistane for å fremma eigne formål.
Ho diktar flittig om Ottos kjensler, men ho let vera å tolka grunnane han kan ha hatt til aktivt å avvisa Israel som heimland i 1949. For meg var det fullt forståeleg om eit menneske med ei familiehistorie som hans, fann det uuthaldeleg å leva i ein stat som fordreiv menneske med annan etnisk bakgrunn.
Dette er små plettar. Åsbrinks bok er ikkje berre svært god. I det fleirkulturelle Norden er ho også dagsaktuell.