Katastrofen som fortsatt underholder verden

Sammen med historiker Per Kristian Sebak har Lothe skrevet boken «Titanic». Historie, myte, litteratur og film», som blir utgitt til 100-årsdagen for skipskatastrofen.

– Jeg er blitt interessert i «Titanic» blant annet fordi «Titanic»-ulykken er en viktig inspirasjonskilde til varierte former for film og litteratur, sier Jakob Lothe.

Det er ikke mange andre katastrofer som har gitt verden så mye underholdning som «Titanic» – både dikt, romaner, malerier, TV-serier og film.

• Sensurerer Winslets 3D-pupper

Det er først og fremst kombinasjonen av alle mytene som gjør at «Titanic» lever videre i kulturen vår, mener Lothe.

– Mytene om «Titanic» har til felles at de er mer eller mindre usanne. Den mest kjente og mest usanne er myten om at "skipet ikke kunne synke".

– En av de norske som var ombord og som overlevde, Albert Moss fra Bergen, fortalte i et intervju med NRK i 1962 at det var ganske rolig ombord etter kollisjonen, fordi forestillingen om at skipet ikke kunne synke var så sterk.

• Les også: – Menn må trues for å redde kvinner og barn

Det er påfallende at mytene ikke slutter å fungere selv om de blir påvist å være usanne. Ut i fra dette oppstår den store myten om «Titanic», hevder Lothe.

– Denne «Titanic»-myten er ikke usann på samme måten, men er snarere blitt en grunnfortelling for vår tid som blant annet sier noe om forholdet mellom mennesket og naturen. Dessuten er den også blitt en metafor for det gamle Europas undergang i og med utbruddet av første verdenskrig to år senere.

Følelsene blir satt ord på

Allerede få uker etter kollisjonen med isfjellet natt til 15. april 1912 ble det skrevet dikt om hendelsen.

Et dikt kan uttrykke noe vesentlig som andre former for språk ikke kan, sier Lothe, og minner om at diktet «Til ungdommen» av Nordahl Grieg ble viktig i vår bearbeiding av 22. juli-tragedien.

– Jeg tror det handler mye om at når noe blir for vondt og vanskelig, trenger vi å sette ord på følelsene våre, og at vi finner noen av disse ordene i litteraturen.

• – Det blir en sterk opplevelse

– På en måte er vi alle på «Titanic» ved at vi knytter oss til de som var om bord. Historien om «Titanic»-forliset har nå overlevd i 100 år, fordi denne ulykken har alle elementer av en god fortelling i seg, og fordi fortellingen framstår som viktig, mener litteraturprofessor Jakob Lothe.

Har noe grunnleggende i seg

Lothe mener at ulykken med «Titanic» representerer noe helt grunnleggende for menneskene i vår kultur og i vår tid.

– Det handler om rikdom og kjendiser, om klasse- og kjønnsforskjeller, om feil og overmot, og ikke minst død. Hendelsen som forliset utgjør har en veldig kraft. Mye av kraften ligger i at katastrofen var så totalt uventet og sjokkartet, sier Jakob Lothe.

Myten om «Titanic» blir en overgripende myte som sier noe viktig om menneskets forhold til naturen, mener han.

– Det handler også om vår opplevelse av livet som en reise, og om at vi møter hindringer og problemer når vi minst venter det. Det vi oppfatter som sterkt, sikkert og vakkert, er skjørere og svakere enn vi tror. Naturen – eller isfjellet – slår tilbake mot noe av det største og antatt sikreste menneskene har skapt, sier Lothe.

• – Dette isfjellet senket Titanic

Straks etter ulykken oppstod det flere myter, blant annet at orkesteret spilte «Nærmere deg, min Gud» til skipet gikk under.

– Selv om dette ikke stemmer, har denne opptredenen på skipsdekket fått leve. Det er som om vi fantaserer videre og lager vår egen historie.

Savnet sammenhengen

Selv om det finnes mange bøker om «Titanic», var det noe som manglet, mener historiker Per Kristian Sebak. Underveis i bokprosjektet gjorde han flere oppdagelser.

– Passasjerene blir ofte fremstilt som om det var et overveid valg å dra med «Titanic», sier Sebak.

Det var kun 1. og 2. klasse-passasjerene som kunne bestille fast billett på «Titanic». De andre passasjerene kunne ikke nødvendigvis velge at de skulle reise med akkurat dette skipet.

– Det har manglet noen som ser «Titanic» i en større sammenheng, og ikke bare på «Titanics» egne premisser. Rederiene spilte for eksempel en stor rolle på denne tiden, ikke minst når det gjaldt fra Norge til USA, sier Sebak.

• Se også: Disse nordmennene overlevde Titanic

Emigrantene fra Norge til Amerika, brukte å reise på 3. klasse med skipene, og ble plassert der det var ledig plass.

– Det var mange skip som trafikkerte strekningen, og billettene ble bestilt i ulike priskategorier. Agenten måtte tenke på kvoten sin. Det var et velregulert system. Det var dermed ganske tilfeldig hvem som ble med på den skjebnesvangre reisen med «Titanic», sier Sebak.

Samarbeidet mellom rederiene har hittil vært lite utforsket, ifølge Sebak.

– Det var ingen fri konkurranse. Det var kartellvirksomhet i høyeste grad, sier han.

Ingen kjendiser - ingen omtale

Sebak ble selv interessert i skipskatastrofen etter å ha sett filmet «S.O.S. Titanic» fra 1979.

– Jeg så filmen, og interessen begynte der. Jeg er halvt engelsk, og i England hadde de egne «Titanic»-avdelinger i bokhandlene på 80-tallet, så jeg fikk med meg ganske mye om ulykken.

Sebak har også skrevet boken «Katastrofeskipet Norge – den glemte ulykken», om Norges største skipsulykke, som skjedde i 1904. Emigrantskipet gikk på grunn ved Rockall utenfor Skottland og sank på snaue 20 minutter. 635 personer omkom, og 224 av dem var nordmenn.

– Jeg tror grunnen til at denne ulykken ikke fikk så stor oppmerksomhet skyldes at det ikke var noen kjente personer ombord. Dette går igjen i ulykker gjennom tidene – også i våre dager – at dersom det er viktige eller veldig rike personer involvert i en ulykke, så blir det mer oppmerksomhet.

• Følg Titanic på Twitter

Sebak tror det kommer til å bli laget enda flere filmer om «Titanic».

– Så lenge det fortsetter å dukke opp nye teorier, er det grunn til å tro at det også blir laget nye dokumentarer. Her er det mange interesser – særlig amerikanske.

• Se også: Trenger vi flere historier om holocaust?
• Jakob Lothe i Bokprogrammet: Nye historier om Holocaust