Maner frem redselen

– Store hus er jeg redd for. Spesielt når de står tomme, med lange korridorer, og rom som jeg ikke vet hva som befinner seg i, sier Johan Theorin.

«Sankta Psyko» handler om den unge mannen Jan Hauger, som kommer for å jobbe i en barnehage som ligger like ved en mentalklinikk. I barnehagen går det barn av pasientene, som er innelåst på mentalsykehuset Sankta Patricia. En av Jans oppgaver er å ta seg av barna, og eskortere dem inn til klinikken der de skal få treffe sine foreldre under strengt vakthold.

– Siden jeg er far, skriver jeg om dette med å la sine barn vokse opp i en vond verden. Man vet at det finnes ondskap, likevel må man la dem komme ut i denne verdenen for det er den eneste som finnes. Man kan ikke låse dem inne, sier Theorin.

Den svenske forfatteren har de siste årene markert seg sterkt, med krimromanene fra Öland på svenskekysten. Men før den fjerde og siste romanen i Öland-kvartetten kommer, har han skrevet «Sankta Psyko»

– Hvorfor skrev du boken?

– Da jeg var ute og trillet datteren min i barnevogn, kom vi tilfeldigvis forbi en stor betongmur. Det var et fengsel med piggtråd på toppen av muren. Dette bildet var så sterkt for meg – barnevognen med den vesle jenta og den store fengselsmuren – at det festet seg. Slik inspirerte det meg til å skrive ”Sankta Psyko”, med barnehagen som ligger ved klinikken.

• Video: Johan Theorin om fjerde bok om Öland (Dagsrevyen 24.01.2012)

Dyster skjærgård

Theorin har bodd på Öland, både vinter og sommer, og hans tidligere romaner handler om dette stedet. Han har også bodd i byen Uddevalla på vestkysten av Sverige. I «Sankta Psyko», er handlingen også lagt til den svenske skjærgården, men til en fiktiv by på vestkysten.

– Jeg tror Uddevalla har bidratt med mye til denne byen som jeg skriver om i ”Sankta Psyko”, sier han.

• Se også: Glassnøkkelen til Johan Theorin

Til forskjell fra Ölands-bøkene, er det ikke så mye av det ytre miljøet som skildres i «Sankta Psyko», men det indre miljøet på mentalklinikken «Sankta Patricia» og i barnehagen.

– Dette er ikke noe hyggelig sted. Det er bare å se på slike klinikker som finnes i virkeligheten, med høye murer og slikt, så ser merker man at man ikke blir så glad og positiv å se på dem. Murene rundt slike steder kan være dystre.

– Hva er det med den svenske skjærgården, som vi nordmenn ser på som et ferieparadis, som inspirerer deg til å skrive krim?

– Jeg ville gi et annet bilde. Siden jeg har bodd mye på Öland, vet jeg at det kan være ganske mørkt og bistert der. Jeg ville presentere en ny verden for leserne. Jeg ville følge menneskene som var igjen der, etter at alle gjestene ha dradd derfra, og se hva som skjedde med dem da.

Lever med boken

Theorin skrev thrilleren samtidig med at han skriver den fjerde og siste boken om Öland.

– Jeg liker å skrive flere historier samtidig. Men så tok ”Sankta Psyko” overhånd. Jeg har en notatbok som jeg skriver i for hånd, der jeg noterer alle idèer etter hvert som de kommer til meg. Jeg jobber mye med mine historier, og lever tett med dem til de er ferdige. Så slipper jeg dem, og gir dem videre til leserne.

Det kan være slitsomt å gå rundt med historiene surrende rundt i hodet hele tiden, synes han.

– Det er vanskelig å koble helt av, for karakterene finnes der hele tiden.

– Hva er mest slitsomt?

– Det å ikke kunne legge fra seg historien, og ha disse karakterene i hodet hele tiden. Kanskje det er derfor jeg skriver om psykisk syke, for de lever også i fantasiverdener og omgås andre mennesker i sitt eget hode. Slik er det som forfatter også. Det finnes paralleller. Forskjellen er at vi vet at det er fantasier, men det vet ikke de.

• Se også: 'Nattefokk' (Anmeldelse)
• Hør: Johan Theorin om «Blodleie» (Nitimen, januar 2011)