Salme er en gammel kvinne, men også vår forteller (den ene av to) og ikke minst; hun er vår helt. Sammen med mannen Paavo har hun livnært familien og seg selv som garnforhandler i en liten småbyforretning. Barna, på sine voksne kanter, har det ikke så som Salme – og Paavo – gjerne vil tro.
Litteratur og løgn
Allerede tidlig i ”Menneskets del” lufter Salme Sinikka Malmikunna sin skepsis til litteraturens verdi; særlig til den delen av den vi gir forstavelsen ”skjønn-” og som vi antar er oppdiktet, i de fleste tilfeller. Løgn er ikke nor for Salme. Like fullt selger hun livet sitt til forfatteren. Og; det er han, forfatteren, som er vår andre forteller. Jeg snakker ikke om Kari Hotakainen, men om den slitne og idé-tomme utgaven av arten Salme møter på litteraturmessen.
Komposisjon på tur
Som litterær komposisjon er denne romanen fullstendig ute å kjøre. Så langt ute, er den, at den ettervert møter seg selv igjen og får det hele til å passe allikevel, mens leseren må akseptere at Hotakainen tross alt har en plan.
Slik nærmer vi oss denne historien som vi aldri skal bli helt kloke på. Salme og forfatteren møtes over sistnevntes båndspiller. Salme forteller, springende, men med en slags tråd. Så skriver forfatteren og må bryte løfte om at alt, hvert ord skal være slik Salme sa dem. Det skal jo bli litteratur av det. Hva som så er ”sant” og ikke innnenfor romanens univers – i den teksten vi leser, er ikke alltid lett å si, men i sluttet uorden leder brokkene oss til sorgen og dens årsaker.
Leserens ansvar
Slik påføres også leseren et ansvar for å lese Hotakainens beretning om etterkrigstidens Finland skikkelig, det Finland som svinger seg til store økonomiske høyder og detter pladask igjen både en og to ganger, et som stadig rykker i røttene til det alt det gamle, til det innerste av det finske og Vinterkrigens stadige tilstedeværelse i skyggene. (Eksempel: Krigs- og soldatforfatter Väinö Linna får sitt pass påskrevet av Salme så liket må snurre i graven).
Det er ikke til å komme fra at ”Menneskets del” er en tragedie. Samtidig er den ikke bare finsk, den er skrevet av Kari Hotakainen. Dermed har leseren heller ikke så mye annet gjøre enn å le, både titt og ofte – av en bok som er både klok og tung, komisk og dypt rørende om et sted i verden jeg mistenker Kari Hotakainen for å elske inderlig.
Oversetter Tor Tveite skal ha takk for fin tekst, men jeg håper han vil skille mellom han og ham neste gang. Nyanser er sjeldne nok som de er i våre dager.
