Av Leif Ekle
Den erkeklassiske romanen om ridderen av den bedrøvelige skikkelse, Don Quijote og hans væpner Sancho Panza kom ut for 395 år siden. Fem år før det runde jubileet kommer Brit Bildøen med en helt egen versjon av den komiske, men lærerike historien, solid plantet i vår tids Norge, vindmøllene inkludert. Adam Hiorths veg tilbyr en kostelig lesestund.
Jon Utskott er en miljøverner av riktig gammeldags type. Han er 64 år, har vært med i fordums slag, som det om Mardøla rundt 1970-og-den-tid, er bedrevitersk og kunnskapsrik nok til å bli mislikt (dårlig samvittighet er nå en gang noe herk å dras med). Utskott er med andre ord både gledesdreper og svartmaler i manges øyne. Men også en raring:
Langtur for miljø
I nesten 30 år har han nemlig – på selveste nasjonaldagen – lagt ut på en sykkeltur fra Bislet i Oslo, opp dalføre og over fjell til Vestlandet og hjem igjen. Underveis har han arrangert folkemøter, agitert, pratet og i det hele tatt kjempet den gode sak. Om vinteren har han studert, tenkt, skrevet og forelest. Denne våren er det imidlertid kommet et nytt element inn i reiseopplegget: En ung fyr med videokamera vil lage dokumentarfilm om Jon Utskott og arbeidet hans. Ikke bare det, han vil være med på turen. Utskotts egen Sancho Panza heter Adam Hiorth og det er duket for en helt spesiell odyssé inn i det indre av det norske, til nye tider kontra de gamle og hva det nå skal bli til med oss alle. På sikt, som vi sier nå. Uansett; de opplever MYE rart:
Cervantes
Jeg skal passe meg for å dra Don Quijote-parallellene for langt: Graham Greene gikk atskillig lenger i sin pastisj fra 1982, ”Monsignor Quijote”. Uten ytterligere sammenligninger: Brit Bildøens versjon er like varmt komisk som forelegget krever; like hjertelig og like undrende klok i sin omgang med de store spørsmålene. I dette tilfellet; de Jon Utskott og etter hvert Adam Hiorth har å bakse med, men også vennskap, veien til modenhet og det gode gamle; rett og galt.
Vindmøller
Disse vindmøllene, for eksempel; av et annet slag enn dem helten fra La Mancha forsøkte å nedkjempe, men hvordan bør en miljøverner stille seg til dem? I dag, altså? Inngrep i naturen, er de jo, og som sådanne noe en Utskott er i mot. Samtidig lager de energi ren som fjellbekken, noe man er for. Løsningene for en ny tid, hva er de? Kanskje er han, Jon Utskott, i ferd med å bli for gammel?
Vennskap
Det siste vil filmskaperen og væpneren Adam Hioth være uenig i. Det var ingen rar, gammel sullik han skulle følge, viser det seg, men en staselig kar som avkrever respekt og som en rent kan bli glad i. Fremveksten av det uventede vennskapet mellom de to er, sammen med Brit Bildøens muntert-alvorlige og oppfinnsomme språk blant denne romanens fineste sider. Kall meg ukritisk, men jeg finner ingen dårlige.
Virkelighet også
Forresten, én ting til: I virkelighetens Oslo finnes det faktisk en vei som heter Adam Hiorths vei – med andre ord det samme som romanen (når vi ser bort fra det med nynorsk skrivemåte, veg/vei. Om dette betyr noe, har jeg ikke klart å regne ut