– Jeg tror ikke på våre erindringer

Av: Kristin Buvik Sivertsen

kristin.buvik.sivertsen@nrk.no

Mens målet til et av de første selvbiografiske skriftene, Bekjennelser av Jean Jacques Rousseau, var å forklare meningen med sitt eget liv, har den moderne biografiske skrivingen gått bort fra tanken om å kunne fortelle sannheten om mennesket.

I høstens første utgave av Bokprogrammet møter du blant andre Sophie Crumb og Torgny Lindgren. Ingen av dem skrev sine biografier for å oppsummere meningen i sine egne liv. Torgny Lindgrens Erindringer setter til og med spørsmålstegn ved hukommelsens eksistens. Men hvis hukommelsen ikke finnes, er ikke da poenget med å skrive en biografi borte?

– Våre minner er bilder som flakker forbi

Torgny Lindgren har, ved siden av å være forfatter, vært med i Svenska Akademien siden 1991. Han fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Orms veg på berget i 1982, og har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap.

Erindringer er en bok som tar for seg enkelte minner og fragmenter fra Lindgrens eget liv. Han sier han er skeptisk til de som, ved å skrive en biografi, forsøker å binde sammen minnene sine til en helhetlig fortelling.

– Våre minner er som bilder som flakker forbi, sier han til programleder Siss Vik i Bokprogrammet.

– Og så forsøker vi å finne en slags sammenheng i disse bildene, og det gjør vi. Og den sammenhengen vi da skaper, alt det vi finner på for å binde sammen disse bilderutene, det er det vi kaller minner.

– Livet er absolutt meningsløst

– Jeg tror egentlig ikke på våre erindringer. Jeg er veldig mistenksom til mennesker som påstår å kunne erindre det ene eller det andre. Jeg tror de finner på det.

Selv om han i Erindringer må sies å forsøke å finne en slags mening med livet, sier Lindgren at forsøket er fåfengt:

– Jeg tror man kan søke etter meningen i sitt liv eller tilværelsen fram til man blir middelaldrende. Men etterpå kommer så innsikten om at det ikke finnes noen mening. Livet er absolutt meningsløst. Og resten av livet tilbringer man med å lære seg å leve med denne innsikten.

Tegnet hukommelse

Heller ikke Sophie Crumb mener at hennes biografi, Evolution of a crazy artist, kan fortelle sannheten om hennes spesielle oppvekst. Sophie Crumb er en amerikansk tegneserietegner og datter av tegneserielegendene Robert Crumb og Aline Kominsky-Crumb. Hennes bok er satt sammen av tegninger fra skisseblokkene hennes fra oppveksten.

– Boka handler egentlig ikke om meg, men om en persons utvikling gjennom personlige tegninger. Tegningene var aldri ment for noen andre, så det er en viss spontan frihet i dem, og mye villere enn noe jeg ville ha lagd med tanke på utgivelse.

Paradoksalt nok mener hun at hennes egen biografi ikke enestående for hennes liv og den er heller ikke en oppsummering av hennes kunstnerkarriere.

– Det her er ikke en oppsummering av noens livsverk, jeg er jo fortsatt ung, sier den 30 år gamle tegneserietegneren.

Les: Nært blikk på sjakkongen

– Vi skal ikke tro på en eneste setning

For Torgny Lindgrens vedkommende er biografien, som skjønnlitteraturen, også diktning og det som er interessant med diktningen er hvordan den opererer i grenselandet mellom virkelighet og løgn.

– Jeg tror på biografien som litterær kunstnerisk form. Vi har eksempler på biografier som er fantastiske å lese, men vi skal ikke tro på en eneste setning, sier Lindgren.

Hvis vi tar Lindgren på ordet og slutter å tro på hukommelsen, blir kanskje biografien meningsløs som et sannhetsskrift. Å lese en biografi er ikke å få vite sannheten om et liv, men å lese hva slags livshistorier biografene dikter opp.