Når den nå 38 år gamle Jarle Klepp skal finne ut hvorfor han er blitt som han er blitt, søker han forklaringen hos sin egen avdøde far. Eller sa jeg Jarle Klepp? Renberg har byttet ut tredjepersonsfortellingen fra tidliger bøker med første person entall, og fra første setning er jeg i tvil om hvem det er som snakker. Er det Tore eller Jarle?
Jeg-fortelleren borer i det rommet som ligger mellom hva barnet fikk med seg av farens alkoholisme og nedbrytende handlinger, og det han nå som voksen forstår. Han vakler mellom å fordømme farens handlinger, samtidig som han nå i mye større grad forstår hvor vanskelig tilværelsen kan være for en mann som selv er blitt familiefar.
Attenhundretallsmann atter en gang
Atter en gang brøler en moderne attenhundretallsmann i norsk litteratur. Det som forbløffer meg er at Renberg presenterer barndommen sin såpass ufiltrert og selvutleverende til et boklesende publikum, som er temmelig overforet av tilsvarende problematikker fra Renbergs gode venn, Karl Ove Knausgård.
Er dette den Renberg som i senere år har sverget troskap til den store, borgerlige romanen, slik den er blitt skrevet av Honorè de Balzac og Selma Lagerløf? Litteraturen må da være noe mer enn å shoppe triste historier fra privatlivet? Denne gangen er det lenge jeg som setter utropstegnene i margen, og roper til teksten - du kan ikke fortelle dette på denne måten! Dette er ikke Balzac, dette er snarere en annen franskmann fra attenhundretallet - nemlig Stendahl. Men selv Stendahl tok tydelige forbehold i sine «Selvopptatte memoarer», og beklaget overfor leseren at han måtte skrive så mye om seg selv!
Jeg har ingen anelse om hvor tett Renberg skriver på eget liv her, men problemet i alle fall de første to tredjedelene av fortellingen, er skrevet som om det er Renberg selv dette handler om.
Jenta fra fortiden
Jeg flagget tidligere i høst at jeg hadde forventninger til en ny roman av Tore Renberg. Styrken i de tidligere bøkene ligger i hans evne til å sette Jarle Klepp i svimlende pinlige situasjoner kombinert med sitrende forventning om hva som skulle skje nå. Når Jarle Klepp sank, så sank vi med.
Også i denne den nye romanen kommer det til en overraskende vending når Renberg introduserer en jente fra fortiden som framstår så tydelig diktet og dermed troverdig, litterært troverdig. Renberg glimter voldsomt til når han tar pauser fra den anmasende far-sønn problematikken. Da skriver han om barn som kaster klær som om det var konfetti, om snøklokker som kommer uanmeldt i mars, og som står der som en teatertrupp utenfor døren, eller en sønn som sitter i baksetet og hører på en låt av Green Day, og gleder seg til å høre de store trommene.
De store trommene
De store trommene i bilstereoen kan i denne sammenhengen være å forstå som en lengsel vi alle har til å bryte rammene i tilværelsen, og gå ut og jakte på de virkelig store trommene i livet hvor de nå skulle befinne seg. Det er et nydelig bilde slik bare Renberg kan lage det. Jeg kommer til å tenke på den lille dvergen Oscar fra romanen «Blikktrommen» av Günter Grass. Hans evinnelige tromming er også et bilde på det å dikte. Han trommer fram en fortelling som nok kan minne om den virkelige verden, men som ikke blir anskuelig for oss, hvis vi ikke tar omveien om litteraturen.
