Hva kan det skyldes at "Magnetisørens femte vinter" ikke er kommet på norsk før? Det kan ikke være kvaliteten, for den er ypperlig. Kan det være provokasjonen, blandingen av diktning og virkelighet eller insisteringen på at "Ingen beretninger er sanne, bare mer eller mindre effektive" ( s.110)? I dag oppleves Enquists tidlige bøker som usedvanlig moderne. Det er da også en svært gjenkjennelig 30-åring som, kanskje likevel med noe bredere pensel og mindre subtilitet enn den aldrende forfatteren, kaster seg ut i diskusjoner om motsetningene mellom sannhet og løgn, vitenskap og overtro, fornuft og følelser.
Og nå er boken her, på norsk, nydelig oversatt av Bodil Engen.
Omreisende velgjører
Per Olov Enquist: 'Magnetisørens femte vinter'. Roman. Oversatt av Bodil Engen. Gyldendal 2011
Vi er i Tyskland på slutten av 1700-tallet. Den middelaldrende Friedrich Meisner ligger andpusten i en grotte; 30 meter lenger nede i fjellveggen har seks forfølgere samlet seg. Han skal straffes for bedrageri og voldtekt, og vil ikke bli behandlet varsomt, om han gripes levende. Dramatisk start, og mindre dramatisk blir det ikke. Meisner kommer seg unna, i live, og etablerer seg i en ny by som velgjører, undermaker, en som kan helbrede. Ikke bare dyr, men også mennesker.
I kapitlene som følger alternerer den allvitende fortelleren med legen Claus Selinger og hans dagboksnotater. Selinger er først skeptisk - er Meisner en sjarlatan? - men blir omvendt når Meisner gir legens blinde datter synet tilbake. Men hvor går skillet mellom flaks og humbug? Mellom forførelse og fortapelse?
Forførelsens fascinasjon
"Verden vil bedras" prediker Enquist i denne historien, en fortelling som har en magnetisk kraft på i alle fall denne leseren, og klare forbindelseslinjer til senere Enquist-bøker som "Lewis reise" og "Boken om Blanche og Marie", der vekkelse og hysteri er viktige ingredienser.
Den redelige doktor Selinger innser at legevitenskapens kalde fornuftstro aldri kan frembringe den massesuggesjon som et menneske med makt og utstråling kan. Innbakt i "Magnetisørens femte vinter" ligger, om ikke en kritikk, så i alle fall en problematisering av behov som kan synes latent i alle mennesker. Vi vil forføres, det være seg politisk; av en folketaler som Hitler, religiøst; av en predikant som Lewi Pethrus (han som stiftet pinsebevegelsen) eller helsemessig; av en mirakeldoktor som lykkes ved hjelp av pasientenes totale hengivelse og tro.
Fortellingen om Friedrich Meisner er diktning. Men historien ligger tett opp til biografien til en faktisk lege som levde i Tyskland på samme tid. Per Olov Enquist benytter flittig dokumentariske grep, som å sitere samtidige kilder som brev, rapporter, oppslagsverk. Dermed utydeliggjør og forkludrer han grensen mellom virkelig og uvirkelig, sannhet og oppspinn. Og viser at det som er sannhet for én, kan være den groveste løgn for andre.
Med kløkt diskuterer Enquist historien, blikket som ser, stemmen som forteller. Som legen Selinger er han opptatt av korrekthet og fakta. Men som magnetisøren Meisner er han samtidig en stor forfører.
