-
Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
-
Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
Da Mia Berner døde for et drøyt år siden, 86 år gammel, mistet norsk kulturliv en fargeklatt. Alltid rødkledd fra topp til tå var hun synlig tilstede på litteraurarrangementer og debatter, hun skrev avisinnlegg, bøker og kronikker. Nå kommer et knippe oppvekstskildringer som hun skrev helt på tampen av livet, ut i bokform, posthumt. Det er blitt en opprivende og god bok.
Fortellinger fra en barndom
Den lille erindringsboken «Tretten» inneholder seksten små kapitler fra Mia Berners oppvekst. De følger på hverandre kronologisk, men kan også stå som små fortellinger hver for seg. Det starter med et tidlig minne, da seksåringen Mia får høre at hun skal få en lillebror eller lillesøster. Det ender da hun som 16-åring får høre om utbruddet av Andre verdenskrig. Dertil kommer et personlig og opplysende etterord om «resten» av Mia Berners fantastiske karriere, skrevet av hennes gode venn, forfatteren Morten A. Strøksnes.
Mia Berner var en fascinerende skikkelse. Det er ikke få som har omtalt henne som «den rare damen i rødt». De siste årene av sitt liv var hun sterkt tilstede i norsk kulturliv, aldri redd for å ta ordet fra salen ved store arrangementer. Hun kom tilbake til Norge i 2003, etter omlag 50 år som universitetslektor i sosiologi og skribent i Sverige. Hun var gift to ganger, sist med den finske dikteren Pentti Saarikoski, som drakk seg i hjel i 1983, og som hun har skrevet boken PS. Anteckningar från et sorgeår om.
- Les også: – Kast horeantrekkene!
Rik og ulykkelig
Historiene fra barndommen er fortellinger om den rike piken fra Stavanger som vokser opp med en mor som helst ikke vil vite av henne. Til å begynne med kan det virke tilfeldig, nesten som et fjernt minne fra en pappajente som føler seg misforstått eller urettferdig behandlet. Det er også et svært tilforlatelig bilde forfatteren gir av seg selv. Men etter hvert ser vi systematikken; sjelden har jeg lest et så stygt morsportrett som det Mia Berner gir av sin mor i disse fortellingene.
Historiene er fortalt i jeg-form, og nåtiden er 1920- og 1930-tallet. Vel er de beskrevet av en dame på over 80, men de er levende, stofflige, billedskapende. Det er ikke vanskelig å se jentungen som må være alene på sykehus på julaften med difteri, barnet som får ris fordi hun ikke vil røpe at det er lillebror som er synderen, og ikke hun, eller trettenåringen som slukøret må se mor sende bursdagsgjestene hjem i det de kommer, fordi hun vil straffe Mia for en forseelse kvelden før.
Fine detaljer
Fortellingene tematiserer begreper som identitet, klassetilhørighet, samvittighet, kjærlighet og svik. Berner er spesielt god i de konkrete beskrivelsene av familie og miljø, ikke minst av slektningene inne i fjordene, som hun besøker hver vinter. Med barnets sans for detaljer registrerer hun forskjellene på tantenes ru og grove linlaken og morens glatte sengetøy. Skildringene av sjøsyken på fergen på vei inn fjorden er detaljert uten å bli kvalmende; bestefarens beroligende blikk og kunnskap om når det kan passe med tørre kjeks og te, rører selv den som aldri har vært rammet av sjøsyke.
Fra det helt nære, både geografisk og historisk, vokser Mia Berners bilder til å bli allmengyldige fortellinger om livet selv. Det er fint gjort.
