Av Jon Rognlien
Sommeren 2000 opplevde den norske trailersjåføren Erik Edon Mikkelsen sitt livs mareritt. Mens han sov i køya inne i førerhuset, ble det pumpet bedøvende gass inn slik at han ikke skulle merke noe når hele lasten av tørrfisk ble stjålet. Profesjonelle banditter fra den napolitanske camorraen var på ferde, og Mikkelsen er ikke den eneste tørrfisktraileren som har opplevd ublide møter med la bella Napoli. Verdens største forbrukere av norsk baccalà, er også hjem for noen av verdens frekkeste forbrytere – den napolitanske mafiaen: La Camorra.
Mariangela Johansen Cacace skriver om tørrfisk ran og en mengde andre forbrytelser i sin ferske bok Camorraland. Cacace er en snart 30 år gammel norsk-napolitansk forfatter. Hun har flere skjønnlitterære utgivelser bak seg, mest for ungdom, med temaer som kunstneriske ambisjoner, anoreksi og selvskading. I debutromanen Hør Napolis sang fra 2005, tok hun utgangspunkt i sin egen, krysskulturelle bakgrunn. Der fortalte hun om ei jente ganske lik seg selv, som oppdager viktige sider ved livet i sin fars fødeby, Napoli.
Etter sin forrige utgivelse, håndboken Hestedilla, vender hun nå tilbake til Napoli. Denne gangen har hun lagt seg i den personlige reportasje-sjangeren. Camorra-land forteller om de mange forgreningene av den organiserte kriminaliteten i Sør-Italias hovedstad. Det handler om utpresning, svindel, drap, korrupsjon, arroganse, frykt og apati.
Cacace tar leseren med seg rundt i byen, i bil, på moped, til fots. Hun intervjuer folk med ulike innfallsvinkler til Camorra-fenomenet – noen på innsiden, noen på utsiden – og innimellom sper hun på med ting hun har hørt og lest. En del av opplysningene hennes er kildebelagt, andre er det ikke.
De av oss som kjenner Roberto Savianos internasjonale mega-hit Gomorra, som nettopp handlet om den napolitanske mafiaen, vil nikke gjenkjennende til både enkeltepisoder, tematiske områder, synsmåter og fortellerstil. Rett som det er kommer Cacace skummelt tett opp mot Saviano i sine gjenfortellinger, men det kan virke som hun prøver å skjule dette. Men sånt er ikke lett, og det er dumt at hun ikke oppgir kilde når hun siterer fra den norske oversettelsen av Gomorra. Likevel er hun et stykke unna den svenske mafia-skribenten Tomas Lappalainen, som i sin bok Camorra fra 2007, byr på lange sekvenser som er så godt som identiske med partier i Savianos original. Kanskje det er litt for lett å bli smittet av det kriminelle stoffet?
Å bruke Savianos framstilling som kilde er uansett nokså tvilsomt. I all sin rettferdige indignasjon er han ikke alltid like etterrettelig når det gjelder tall og historie, og uansett er han jo en sekundær kilde. Det er forskjell på faktabøker og brannfakler. Brannfakler egner seg som oftest bedre som inspirasjonskilder enn som referanser.
Men denne boka har flere gode sider, mest når den står på egne bein. Cacace er på hjemmebane i Napoli og klarer å vise oss hvordan hun tar rede på ting. Spesielt godt liker jeg fortellingene fra den norske tørrfiskeksporten. Her får Cacace utnyttet sin doble kulturbakgrunn til å belyse kulturkollisjonen mellom norske tørrfiskeksportører og trailersjåfører i den ene enden, og napolitanske fiskemottak i den andre.
Også intervjuet fra kvinnefengselet i Pozzuoli er god lesning. Her gjengir Cacace en samtale med en skikkelig hardbarka kvinnelig raner, Giuseppina, som sitter fengslet med en rekke dommer. Giuseppina både forteller – og lar være å fortelle – om sitt liv, og på den måten får vi vite mer om Camorra-mentaliteten enn man får gjennom statistikker og rapporter. Giuseppina vil veldig gjerne bli venninne med vår forfatter Mariangela, og hun håper de skal møtes igjen: «Du veit hvor du finner meg. Det er her jeg komme til å tilbringe livet mitt,» sier Giuseppina.
Teksten er dessverre noe preget av famlende språkføring og en del pussige grammatiske valg – særlig rundt selve begrepet Camorra og camorrister. Dette gir boka et litt uferdig preg, og her burde hun fått mer hjelp fra forlaget.
Til felles med Saviano har Cacace en snodig form for omvendt sjåvinisme, noe de deler med mange andre sinte unge mennesker som skriver om sin egen, lokale kriminalitet. Det er liksom VÅR mafia som er den verste, den største, grådigste, blodigste. Camorraen skal i følge Cacace og Saviano være en klar nr 1 i utbredelse, makt og ondskap. Men akkurat det samme sier de i Calabria om deres grusomme 'ndrangheta og i Sicilia om den altomsluttende mafiaen – det sier de i Russland om sine kriminelle og i Japan og Kina og India. Min er større enn din, blir det litt teite budskapet i dette.
Men Camorraen behøver jo ikke være størst for å være ille. Den behøver ikke å kontrollere ALT for å være viktig å bekjempe. Selv i omtalen av slike dystre fenomener lønner det seg ikke å hele tiden slå på stortromma med full kraft.