Etter en høst med diskusjoner om det ikke blir for mye fiksjon og litterære grep i norsk sakprosa, kommer biografien om overlege Johan Scharffenberg som et krafteksempel på det motsatte. Forfatteren Espen Søbye, til daglig ansatt på Statistisk sentralbyrå, vil verken fortelle og eller dikte noe til. Men hva gjør han da?
Jo, han børster støvet av Scharffenbergs gamle notater, tyder håndskriften og lar arkivene tale. Scharffenberg sparte på brev, og selv det han ba arvingene brenne ble bevart. Kort sagt: Han hadde et liv som lar seg dokumentere i ettertid.
Intet folkekrav
Samtiden har ikke akkurat skreket etter en tusen siders biografi om Johan Scharffenberg. Her har Søbye hatt et vanskeligere utgangspunkt enn kollegene som har gitt seg i kast med en Bjørneboe, en Uppdal eller en Bjørnson.
Søbye har heller ikke skrevet innledning eller etterord. Her er det rett på de eldste brevene fra familien som kaster lys over den unge Johan. Vi ser Scharffenberg slik familie og venner så ham.
Ved å peke forsiktig på innholdet i brev fra nær familie så kommer vi uvanlig tett på hvordan våre forfedre levde før i verden. Her sildrer det inn forlengst glemte kortspill og kabal. Den kreftsyke faren tygger rabarbra mot smertene, og en av døtrene broderer hjørner til farens skrivebordsunderlag til jul.
Paradoksal personlighet
Etterhvert som Scharffenberg blir en sentral samfunnsdebattant i det unge Norge, trer også paradoksene i personligheten hans fram. Han beundret Otto von Bismarck. Han sykeliggjorde bildene til Munch og avslørte dermed et tankegods, som kunne ført han rett i armene til nazistene.
Men så kommer disse 29 fantastiske kronikkene i Arbeiderbladet, hvor han tar et generaloppgjør med Hitler og nazistisk idelologi og det allerede i 1933. Det er da jeg som leser får lyst til å rope ut: Heia Scharffenberg!
Jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg gjennom hele denne boken hvis jeg ikke hadde vært forpliktet til det. Men det er mer en selvkritikk og et apropos til den oppjagete tiden vi lever i, enn en kritikk av Søbyes biografi.
Klassekampen skrev i sin anmeldelse at Søbye sprenger biografisjangeren. Jeg tror heller at denne boken om Scharffenberg viser at det er mulig å skrive om et liv uten å ta i bruk vanlige fortellertekniske grep. Espen Søbye har klart det, men jeg vet ikke om så mange kan klare å gjøre det etter ham.
