Anmeldt av Jon Rognlien
Ikke bare er Afghanistan skueplass for en av de mest gjenstridige krigene siden ... ja, når begynte det egentlig? ... men landet er også blitt åstedet for personlige og nasjonale forvandlinger i en norsk kontekst. Norge sliter seg gjennom en trang fødsel som aggressiv krigernasjon, der våre myndigheters strev med å opprettholde et naivt ordensmannsbilde blir krapt utfordret av de profesjonelle soldatenes nesten perverse glede over å utføre rettferdiggjort vold. Denne konflikten ble klart demonstrert gjennom den absurde krigsforherligelsen i boka "Med mandat til å drepe" (Kagge, 2010) og en mannfolkbladreportasje med påfølgende Skavlan-innslag og vikingdebatt. Javisst er vi i krig! (En tilsvarende prosess har foregått i flere andre land, for eksempel i Danmark med dokumentarfilmen Armadillo og den «forbudte» boka Jæger i krig med eliten).
Norge våkner altså langsomt opp til en voldelig hverdag, men det foregår også mer personlige oppvåkninger og forvandlinger, dokumentert i bøker som "Drømmekrigen" og "Geriljareporteren". Her møter vi unge, barske menn som gjennom en slags kritisk tilstedeværelse i konfliktområder, spesielt Afghanistan, får snudd om på sine tidligere antakelser og revet bort noen illusjoner. De blir voksne, og dette forteller de om.
Gerlijareporteren
"Geriljareporteren" dekker noen av Pål Refsdals opplevelser med ulike geriljaer rundt i verden – i Sri Lanka, i Peru, i Kosovo, i Irak – men først og sist i Afghanistan. Refsdal reiste som helt ung på 80-tallet inn til krigen mot Sovjet-hæren, og tegner nå et bilde av en nærmest absurd amatørmessig krig, der mujahedin har en overflod av amerikanskfinansierte våpen, men null peiling på krigføring. Refsdal vet bedre, han har våpenfaglig utdanning fra det norske forsvaret, og han er stadig oppgitt over hvor teite de lokale krigerne er. Første kapittel i boka hans er både morsomt og tragisk, men mangler politisk kontekstualisering av den konflikten som trakk Refsdal til seg. Hva kjempet de om? Hvordan gikk det?
Flere land, flere kriger
Deretter går det videre til flere andre land der geriljaer kjemper mot diverse regimer. Refsdal er stadig på geriljaenes side, uten at vi får helt taket på hvordan han kan være så sikker på at sakene deres er rette. Her burde han gitt oss mer informasjon, kanskje særlig om hvordan han selv fikk god nok informasjon til å kunne ta stilling, og hva slags informasjon dette var. Refsdal bruker dessverre heller plassen på en lang, vond serie med beskrivelser fra krigsskueplassene, med et slags høydepunkt i grafiske scener fra da han selv ble granatskadd i Kosovo, med påfølgende blod, gørr, operasjoner, ambassadekontakter – og den sedvanlige nedlatende holdningen til de amatørmessige frihetskjemperne, denne gangen i det sørlige Jugoslavia.
Disse kapitlene mellom Afghanistan-oppholdene kommer nokså brått, uten at vi får vite hva som brakte forfatteren fra det ene til det andre. Hva gjorde han mellom de kjekke stuntene i ildlinjen? Mindre kjekke stunt? Eller bare gikk han og ventet på nye sjanser til å komme «inn» i konfliktene? Det forblir uklart i hvilken grad suget etter å delta i de verste situasjonene et menneske kan tenke seg, er betinget av idealisme, og i hvilken grad det er uttrykk for macho-instinkter. Hvor går grensen mellom reporter og kriger?
Kidnappet
Siste kapittel i boka er viet Refsdals mest kjente opphold i Afghanistan, da han ble kidnappet av dem han trodde han var på parti med, nemlig en gruppe talibanere som han skulle filme «innenfra». Her får vi igjen beretninger om dumme og upålitelige frihetskjempere, men vi blir sittende med mange spørsmål om åssen selve befrielsen hans foregikk. Hos Refsdal virker det som om ambassaden ikke fikk til noe som helst, men de hevdet jo senere at de hadde hatt kostnader i saken til mange hundre tusen kroner. Hva gjorde de? Bare snakket et par telefoner med Refsdal?
Et annet uklart felt er Refsdals konvertering til islam. Om dette skjedde under press eller ikke, må vel være betydningsfullt for gyldigheten. Men Refsdal problematiserer ikke dette. Vi må tro ham på at han var moden for å konvertere, og at det var helt greit, men vi skulle gjerne visst mer om den personlige motivasjonen hans og hvilke refleksjoner han gjorde seg fram mot avgjørelsen. Hva betyr islam i dag for en norsk geriljaveteran av Refsdals type? Er islam egnet som kamprop, eller er de humanistiske aspektene av budskapet viktigere? Er islam på underdogenes side, eller kan profetens åpenbaringer like gjerne nyttes av makthavere til å gjøre undersåttene til bikkjer? Refsdal er i en unik posisjon til å gå inn i disse brennaktuelle spørsmålene, men det er altså ikke hans ærend.
Drømmekrigen
Anders Sømme Hammers "Drømmekrigen" er en mer oversiktlig og kunnskapsrik bok, selv om den også har sine macho-tilbøyeligheter. Her får vi rapporter fra en norsk frilansjournalist som i flere år har bodd i Afghanistan og fulgt med på krigen der. Boka er god, men ujevn, og åpenbart satt sammen av utvidete enkeltreportasjer.
Et hovedpoeng for Hammer er hvordan han går fra å ha vært naiv tilhenger av noe han trodde var en rettferdig og smart militæroperasjon, et gode for alle parter, til å innse at krigen går jævlig dårlig, de allierte soldatene gjør en masse teite tabber, og all informasjonen som kommer er lumsk og vridd. Særlig god er Hammer i å sette Jonas Barth Støre og Espen Gahr Eide i klemma for deres svulstige bortforklaringer. Men på den annen side – hva skulle de ellers ha sagt og gjort?
Savner overblikk
Her kunne forfatteren gjerne tatt heisen opp et par etasjer for å reflektere over krigens vesen på et høyere nivå. Det er så mange kriger som føres i Afghanistan.
Gode reportasjer, som kan minne om teknikken den italienske journalisten Roberto Saviano brukte i "Gomorra", får vi når Hammer møter profesjonelle sikkerhetsvakter og en selger av pansrede kjøretøyer. Litt mindre perspektivrikt – og egentlig mest nitrist – er det å høre om hvordan diplomater og hjelpearbeidere fester og herjer i hovedstaden. Ubehaget minsker ikke ved at Hammer trekker inn seg selv og beskriver sin egen overdrevne drikking. Men det er tankevekkende å se hvordan «våre» utsendte demokratibyggere utfolder seg i en nærmest omvendt parodi på grunnleggende verdier i de landene de ønsker å forbedre. For hvordan skal man oppnå respekt fra det mange dessverre anser som en slags apekatter ved å pule rundt, drita fulle?
Vil ha mer om menneskene
Det som er ment som høydepunktet i Hammers bok, spart til siste kapittel, er undersøkelsene av et drap på en enkelt sivil afghaner, utført av norske soldater. Her gjør Hammer godt arbeide og viser hvor sløve og passive våre hærførere er i å gjøre opp for seg når de har gjort en tabbe. Ekstra interessante er de reaksjonene han refererer fra Dagbladets lesere etter at reportasjen er offentliggjort. Mange har sendt ham rasende brev, men som Hammer sier: Hvordan kan folk bli så provosert av at han har oppsøkt de pårørende? Når en nordmann dør i utlandet, oversvømmes vi jo av fokus på de etterlatte, de pårørende.
Men også her ville det latt seg gjøre å løfte blikket og tenke gjennom hvorfor det er så vesentlig å umenneskeliggjøre folkene der ute, hva enten det skyldes at de er muslimer, analfabeter, amatører eller bakstrevere. Og det er dette jeg gjerne skulle sett mer av i alle framstillingene av «vår» krigføring: Jeg vil vite mer om menneskene der ute, jeg vil ha ansikt og navn og historie til disse som er en slags gjenstander for både velmente og kyniske manipulasjoner fra «oss». Jeg vil kjenne meg igjen i deres skjebner. Jeg vil bli minnet på at det kan være våre brødre, søstre og barn «vi» skyter. I dette er Hammers bok klart best, men også den handler altså først og fremst om «vårt» møte med krigen.