Anmeldt av Kjell Lars Berge
Har du noen gang lurt på om Einar Gerhardsen egentlig ringte Sverre Støstad før han tok kontakt med Oscar Torp om å overta for ham som statsminister 1951? Og hvordan kan det ha seg at Halvard Lange kunne være utenriksminister i 1946 til tross for at en ”pinlig familiehemmelighet” var ”velkjent” i partiledelsen, nemlig at Lange det året fikk et barn med svigerinna si? Og var egentlig Johan Nygaardsvold skuffet over måten han ble behandlet på av partiet i 1945? Og ble han virkelig skjøvet ut av Einar Gerhardsen med støttespillere det samme året?
Spør og graver
Svaret på slike spørsmål, og en krattskog av andre tilsvarende - stort sett plantet og dyrket av forfatter Hans Olav Lahlum selv - får du et slags svar på om du kjemper deg gjennom den 458 sider tjukke boka "Noen av oss har snakket sammen...", som Lahlum har skrevet om det han kaller ”personskifter i Arbeiderpartiet”. At ingenting er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder kilder, understrekes av at om lag 60 av sidene er fotnoter og kildehenvisninger. Lahlum er en flittig og nidkjær moldvarp. Han spør og graver overalt der det kan spørres og graves. Og han interesserer seg for alt og ingenting, tilsynelatende for å få vite hvorfor noen ble statsråder i Arbeiderpartiets mange og ulike regjeringer fra 1945 til 1975 og hvorfor noen ikke ble det.
I de siste tiårene har noen bekymret seg for utviklingen i historiefaget. Det har blitt ytret en engstelse for at faget er blitt for mye preget av skjønnlitteraturen og den postmodernistiske språkfilosofiens (antatte) oppløsning av et etterprøvbart sannhetsbegrep. Istedenfor å skrive om hvordan det egentlig en gang var, skaper man med skjønnlitterære fortellingsgrep og –knep en forestilling om hvordan det kunne ha vært, eller enda verre; hvordan vi kan skape oss en fiksjon om hvordan det som en gang hendte, kan forstås.
Stort og smått, dette og hint
Imidlertid behøver ikke slike kulturpessimistiske historiepositivister å bekymre seg. Ikke hvis Hans Olav Lahlums historiefilosofi skal være den gyldige i faget i hvert fall. I hans bok er det absolutte sannhetskrav som gjelder. Ingen opplysning er for uviktig til at den ikke muligens kan bidra til det puslespillet som det å gjenskape og forstås historien korrekt, faktisk er. Og har man ikke fått med alt, eller har man tvunget en brikke i puslespillet inn i en tom plass der den ikke passer inne, kan man krangle om den egentlige sannheten med likesinnede kollegaer, slik Lahlum har gjort de siste ukene i Klassekampen med historikerkollega Harald Berntsen.
Men interessant nok skriver ikke Lahlum slik at det er den reine sannhet som vises fram. Bokas mange forklaringer og beskrivelser er modifisert med en rekke forebehold, slik som ”nok”, ”muligens”, ”kanskje”, ”visstnok”, ”kan” og så videre. I så måte blir Hans Olav Lahlums arbeid et stykke vitenskapsretorikk, der han forsøker å få leseren overbevist om sannsynligheten – ikke sannheten – i den spesielle forståelse av Arbeiderpartiets regjeringshistorie han legger ut for oss om.
Lovlig sent poeng
Imidlertid: Er leseren lite opptatt av Arbeiderpartifilologi, og ønsker å utvikle en antakelse om hvorfor Cappelen Damm har gitt ut det som en gang var Lahlums hovedoppgave i historie fra 2002, holder det å starte med bokas to siste setninger. På side 347 til 348 angriper historikeren Hans Olav Lahlum sosiologen Stein Rokkans forklaringsmodell for endringer i politikken: ”stemmer teller – ressurser avgjør”. Lahlums forklaringsmodell er at ”stemmer teller ikke – ressurspersoner avgjør”. Det er først da – etter å ha fulgt moldvarpen Lahlum gjennom nesten 350 siders gravearbeid – at denne leseren forstår hva poenget med denne boka egentlig er.