- Video:
Jeg lar meg underholde, og det tror jeg nok mange ungdommer og store barn også vil gjøre, om kanskje ikke de aller minste. Kurt har på en måte vokst med årene. Det vil si, Kurt er like barnslig og korttenkt som før, men historiene er blitt mer samfunnskritiske; her er mer konkret satire, og harselasen går nok lettere hjem hos lesere med et lite grunnlag av forkunnskaper enn hos dem som ikke har det.
Strogoff og Strøloff
Nå tror jeg at også de som ikke kjenner til "Tsarens kurér" av Jules Verne vil more seg over Kurts strabaser i fiendeland. Men for oss som en gang forelsket oss i Michel Strogoff, gir det en ekstra dimensjon å se Kurt Strøloff (hvem kunne ant at han hadde dette etternavnet, og egentlig var fra Mo i Rana?) kjempe mot trangen til å se igjen sin gamle mor, i frykt for å røpe sitt hemmelige oppdrag.
Det har seg nemlig slik at Kurt, verdens beste truckfører, blir sendt til Grense Jakobselv med et superhemmelig brev. Det er oppstått borgerkrigs-lignende tilstander i Norge. Nordlendingene har sett seg lei på at søringene får ny opera, nye veier, til og med kjønnsforskning driver de med der sør for nordnorske skattepenger, og nå får det være nok! Under den gale Hektor Helføkks kommando - en rabiat bergenser som har gjort nordlending av seg og som har verdens slemmeste latter - sprenges flyplasser og toglinjer. Forbindelseslinjene sørover stenges, og en grense strekes opp ved Saltfjellet. "To land, to folk" er parolen.
Kurt reiser mot strømmen av flyktninger og fordrevne søringer, og jeg kan røpe så mye at viderverdigheter og blodsutgytelse, det blir det.
Karakteristisk strek
Illustratør Kim Hiorthøy viser oss en Kurt vi kjenner igjen, om han er aldri så maskert og reiser under navnet Madagaskar Jones. Sjelden er konge og statsminister så grå og kjedelige som når Hiorthøy dokumenterer dem, sjelden er slemmingene - her representert ved Helføkk-familien - så utpreget stygge. Streken er tydelig, enkel, kompromissløst naivistisk, mens teksten er mindre naiv enn før.
Det kan man like eller ikke like. Jeg liker at Loe bruker ord som "flottenfeiere" og "taskenspillere", jeg liker at han kan spøke med nær sagt hva som helst. Havnesjefen i Finnmark, som forresten er bror til Gunnar, som er Kurts sjef, beskytter havnen mot nordnorske opprørere med en skillevegg han har bestilt fra et israelsk firma. Og så skriver Loe:
Klagemuren
"Blant den delen av befolkningen som bodde utenfor, var det blitt vanlig å legge søndagsturen til muren. Folk tok med seg kaffe på termos og sto ved muren og klaget i timevis hver søndag. Nordlendinger elsker å klage, og dette var den beste muren i hundrevis av kilometers omkrets".(s 214)
Han kan også spøke med psykologer. Kurts sønn Bud har lurt seg med på det hemmelige oppdraget, og når han dukker frem som blindpassasjer i trucken, lurer han på om faren er rasende.
"- Jeg er først og fremst skuffet og såret," svarer Kurt. " - Og det er mye verre. Fordi raseri går over. Men skuffelse og sårhet går aldri over, de setter seg i kroppen og spiser opp sjelen innenifra, litt som angsten." (s. 46)
I slekt med Homer Simpson
Kurt er en mann som lar seg rive med av impulser. Jeg ser på Loes Kurt-bøker litt på samme måte. Erlend Loe lar seg rive med av morsomme innfall og gags, han driver ap med høy og lav. Resultatet blir en lattervekkende fortelling, som på sitt beste blir grensesprengende og på sitt nestbeste blir forutsigbar. Kurt er i slekt med Homer Simpson, tenker jeg, og han bivånes da både av ung og gammel. Så jeg er ikke så bekymret for hvem Kurt henvender seg til. Jeg tror han vil skape hosteanfall, fnys og fnis i lang tid ennå.
- Les også:
- Les også:
