Hopp til innhold

På ambisjonstoppen

Fortellingene bare fosser ut av romandebutant Mikkel Bugge. Det er ingen grunn til å be ham begrense seg.

Hovedpersonene i Bugges første roman er begge unge kvinner. Veslemøy Gropen er journalist i TV2, og blir sendt ut for å lage kriminalsak av dødsfallet til en jevnaldrende kvinne som er funnet død i en leilighet i Oslo.

Å snakke om hovedpersoner er i dette tilfellet ikke særlig tilfredsstillende, for Mikkel Bugges figurer er nettopp figurer. Jan Kjærstad beskrev i et essay på åttitallet mennesket som en matrise - altså som et slags filter som verden flommer gjennom. Gjennom Veslemøy Gropen framstår som et medium for hele den norske medievirkeligheten. Hennes arbeid er i stor grad en konsekvens av de til enhver tid herskende produksjonsvilkårene for journalistikk. Hun er også en typisk vellykket, frigjort og selvstendig norsk kvinne - yrkesaktiv og uten interesse for å få barn. Den avdøde kvinnen Mia, som vi skal få deler av livshistorien til i løpet av romanen, er hennes rake motsetning. Hun mangler en grunnleggende evne til å knytte seg til andre mennesker, og lever derfor et liv helt på siden av det moderne nettverkssamfunnet.

Zoom ut, zoom inn.

Disse to fortellingene er som to sirkler som stadig sklir over i hverandre. Bugge zoomer inn og zoomer ut i tid og rom. Stadig lar han fortellingen skli ut i digresjoner, som får meg til å tenke på hyperlenker i en moderne encyklopedier av typen Wikipedia eller Store Norske Leksikon. Fortellinger om utleielovens betydning for byggingen av sokkelleiligheter, kvantefysikk, fugeskap, og landminer spruter ut av fortellingen, uten at intensiteten i fortellingen synker nevneverdig. Det kan ha noe med å gjøre at disse digresjonene ligger som premiss for hele fortellingen fra første side, og blir dermed per definisjon ikke digresjoner, men selve fortellingen. Det er også interessant å oppdage at det ikke er sånn at jeg fester meg mer ved den ene hovedpersonen enn den andre. Det er snarere slik at når jeg leser om Veslemøy så ser jeg fram til å atter igjen treffe på Mia.

Ikke realistisk

Jeg kan like godt slå fast med en gang at Mikkel Bugge skriver med et ambisjonsnivå og med en selvtillit som er sjelden å se hos en romandebutant. Det er også interessant at han beveger seg så langt unna de dominerende trendene i norsk litteratur. Han er verken realistisk og dypt rørende som en Per Petterson, en Hanne Ørstavik eller en Christian Refsum. Han er heller ikke selvbiografisk som en Karl Ove Knausgård,Tomas Espedal eller Beate Grimsrud. Mikkel Bugge virker, tross sin korte fartstid som forfatter, som om han har gjort seg ferdig med selvbiografien som sjanger. Når Åsne Seierstad plutselig dukker opp i romanen blir det klart at Mikkel Bugge faktisk gjør det motsatte av å være selvbiografisk. Han fiksjonaliserer faktisk levende personer i en slik grad at leseren aldri er i tvil om at dette bare er påfunn.

Mikkel Bugge graver så dypt i romanverktøykassen at han kvalifiserer til å bli pensum på litteraturvitenskap. Ambisjonsnivået er høyt inntil det påtrengende, men på dette nivået tilgir jeg forfatteren det meste.