Ambisiøs festival med slappe forfattere

Hukommelse er tema når Kapittel-festivalen i Stavanger nå arrangeres for 16. gang. Festivalsjef Eirik Bø og hans medarbeidere skal ha ros for programmet; det er fokusert, stramt og byr på spennende møter mellom forfattere som på ulikt vis har befattet seg med litterær hukommelse.

Festivalen tar dermed mål av seg til å bli noe annet enn en gigantisk, kommersiell bokfest. Her er det de viktige debattene, fordypningen , meningsbrytning og ikke nødvendigvis lanseringsintervjuet som skal stå i sentrum.

Spennende setting

Og allerede på åpningsdagen kunne festivalen servere en godbit. Under tittelen "På sporet av hukommelsen" skulle Dag Solstad, Henrik Langeland og Karl Ove Knausgård snakke om sitt forhold til minnenes litterære mester, den franske forfatteren Marcel Proust (1871 - 1922) og hans romansyklus "På sporet av den tapte tid". Hva har de tre, som alle har lest og dyrket Proust i årevis, lært av ham?

"At litteratur skal lukte av litteratur og ikke av liv", sa Dag Solstad. Et spennende utsagn. Hvordan kan det relateres til Prousts eget verk, et bokverk som av mange ble betraktet som en selvbiografi og ikke en roman? Og hva med Karl Ove Knausgårds svært selvbiografiske "Min kamp", lukter den av liv eller litteratur?

De tre forfatterne hadde alle noen små anekdoter om Proust, og fortalte hvordan de var kommet over denne litteraturen. Knausgård slukte den og fant sitt eget litterære språk, Langeland skrev doktoravhandling om den, mens Solstad leste den hver sommer i en 20-årsperiode. Men hvorfor?

Avventende forfattere

Verken Langeland, Knausgård eller Solstad virket interessert i å gå ordentlig inn i temaet. Alle hadde lest Proust på morgenkvisten eller ombord i flyet på vei til Stavanger. Da ble de like oppslukt som de var for ti år siden, fortalte de, der de satt nærmest uengasjerte og ventet på spørsmål fra en vel forberedt programleder, festivalsjef Eirik Bø. De forholdt seg nesten ikke til hverandre, men svarte på spørsmål, én etter én. Det synes jeg blir for slapt, når man inviteres til en festival og stiller på en scene foran 400 interesserte tilhørere. Det handler om å respektere sitt publikum. Om selv å bidra til å gi noe substans.

Vi har hørt Karl Ove Knausgård si at det var frigjørende å finne sitt eget språk. Ja, men hvordan da? Hva var frigjørende? Hvilke muligheter ga Prousts språk ham?

Kom ikke under overflaten

Dag Solstad koketterte med at "På sporet av den tapte tid" er kjedelig. Til publikum anbefalte han verket likevel. "Hvis dere synes det er kjedelig etter 100 sider, så kan dere tenke på at Solstad syntes det var kjedelig etter 500, han". Visst ler publikum. Men blir vi noe klokere?

Hva er det som gjør teksten kjedelig? Er det de lange setningene? Er det refleksjonene om kunst, om samfunnet, fransk sosietet eller barndomskminnene? Er det blikket? Er det langsomheten? Det fikk vi ikke noe svar på.

Først da fem minutter gjensto, og temaet dreide over på kollektiv hukommelse, og hvem som har definisjonsmakt over historien, ble det en antydning til dialog mellom de tre forfatterne. Men da var tiden nesten ute.

Eirik Bø skal ha ros for forsøket og initiativet. De tre forfatterne skal ha ris for mangelen på forberedelse og vilje til å nå frem til et publikum. Programposten om Proust og hukommelsen var grei nok. Men vesentlig ble den ikke.