Det er på tide at noen prøver å fortelle historien om et ti-år som var uendelig mye mer enn pastellfarger, hockeysveis og en viss kategori popmusikk det er lett å forakte. Henrik H. Langeland gir oss 1982. Året for Ski-VM i Holmenkollen, og viktigere; året og mesterskapet da Oddvar Brå brakk staven. Stavbruddet er romanens startgrop og lenge fortsetter denne hendelsen å være et nav historien dreier seg om – for fire oslofamiliers del. Det forholdet alene, at det i en og samme by kan leves liv som kulturelt og økonomisk er så totalt ulike, bærer i seg selv stoff til mange romaner. Langeland har spent buen sin enda høyere og vil gi leserne sine hele ti-årets vesentlighet.
Livet i Åsen
Selv om ”Verdensmestrene” fortelles gjennom fire familier og spesielt fire svært unge menneskers liv gjennom 1982, er hovedpersonen, den virkelige hovedpersonen, en gutt på 12 år fra Holmenkollåsen – selve Hemingland – en lovende skiløper og privilegert med riktig gamle penger og nedarvet makt; Laurentius Michael Meltzer. For enkelhets skyld; Lars til daglig. Familietradisjonen tro har han samme navn som sin far og farfar. De tre andre er sikh-gutten Amar som passerer passkontrollen på Fornebu i det stavbrekket skjer, ni år gamle Simone som oppdager sin fars utroskap mens Lillelien og Brusveen herser med radiobølgene og Remi fra Oppsal som slåss med Lars om den nederste delen av den brukne staven den famøse dagen.
Ski og snø
Det er mye å glede seg over i denne boken, men ikke bare det. Langeland skriver ofte gode bilder – noen av dem er rene perler. Aller mest når det handler om skiløping, snø og Nordmarka. Og det gås mye på ski i denne boken, fint på ski. Verre blir det de gangene han ikke stoler på leseren og blir overtydelig, deler ut fortolkninger med teskje.
Gode enkelthistorier
Mange av de enkelthistoriene helheten er bygget opp av er høyst lesverdige, noen av dem svært sterke om hvor vrient det kan være å takle barndom. Et stykke på vei klarer Langeland også å veve alle de små bildene sammen det store – først og fremst med de pågående gråsoneforhandlingene i nord og den kommende Treholt-affæren.
Skjev helhet
Allikevel ligger mange av problemene i helheten, i summen av alle historiene: Langeland makter aldri å balansere fortellingen om de fire på en måte som rettferdiggjør at de er fire – ikke tre eller endog to. Fordelingen mellom hovedhandlingen i Holmenkollåsen og de tre andre blir skjev. Preget av konstruksjon blir for sterkt. I dette ligger også en påstand fra min side om at stoffet ikke på langt nær forsvarer 600 sider.
Bråmoden hovedperson
Flere av karakterene er fint og nyansert tegnet. Det gjelder både Lars og hans mer kantete og minst like interessante venn Hauk. Samtidig faller Langeland i blant for fristelsen til å legge så mange avanserte tanker og refleksjoner til Lars´ arme tolvåringshode at gutten i noen sekvenser fremstår som den rene mutasjon i sosial modning.
Bedre med redigering
Jeg forstår av forfatterens lille forord at det skal kommer mer. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli riktig interessant – da, med atskillig tøffere redigering.
