Lettbent, men alvorlig

• Flere bokanmeldelser

Vigdis Hjorth er en modig forfatter. Hun er ikke den typen som holder seg til én stil, men har derimot skrevet svært forskjellige bøker og prøvd ut nye former siden debuten med barneboken "Pelle-Ragnar i den gule gården" i 1983. Ofte har hun brukt seg selv og egne livserfaringer. Det gjør vel alle forfattere, i mer eller mindre grad, men Vigdis Hjorth har vært tydelig nærværende i tekstene sine. Og skal man våge seg på én fellesnevner i dette mangfoldige forfatterskapet, er det fristende å si at det handler om å bli tent, å være på, å være tilstede i livet med følelser og tanker og meningsfylde.

Å bli merket av livet

Så sier da også Ingeborg, som er hovedperson i årets roman at :

"Jeg forsøker å være ærlig nå, det er ikke lett på egen hånd og når jeg ikke vet hva det er, om det er mulig. Men forsøket på ærlighet bringer en i det minste til steder man ikke har vært før og ikke kan forlate uten å ha fått merker av dem og jeg er kommet dit hvor jeg heller vil være merket enn umerket." (s. 187)

Ingeborg, en bibliotekar som nærmer seg 50, har vært enke siden mannen døde for omlag 20 år siden. Hun har en voksen sønn som har flyttet til Stockholm for å studere. Familie er det lite av, eneste omgangskrets er kollegene på biblioteket, som alle har nok med seg selv.

En vakker dag - for å være i det eventyrlige - bryter Ingeborg ut av sin ensomme tilværelse og bestiller flybillett til Cuba. Ikke mange dagene etter ankomst blir hun forført av den vakre Enrique, som underholder turistene med sang og trommespill i hotellhagen om kvelden. Han er høy, atletisk og sort. Dessuten er han egentlig jurist, men for å overleve på Cuba trengs det mer enn en god utdannelse.

Oppramsende

Historien om de to får vi gjennom en refererende, dagboksaktig fortellermåte. Her er lite dialog, og tankene veller frem uten at det er så nøye med grammatikken. Det kan synes omstendelig og repeterende, nesten som notater fra en ferie med opplagte feriegjøremål. Men Hjorth strammer grepet, intensiteten øker, samtidig som vi skjønner at denne "enetalen" er stilet til en som forholder seg stum, og som tittelen "Snakk til meg" viser til, nemlig sønnen.

To temaer utvikles parallelt: Det ene, mest åpenbare, er forholdet mellom to verdener: hvit og sort, rik og fattig, fri og ufri, herunder en utlegning av hvorvidt økonomisk og geografisk uavhengighet kan tolkes som frihet - og med dertil hørende fordommer fra samfunnet rundt. Det andre temaet er ensomhet, og en mors lengsel etter kontakt med en fraværende og avvisende sønn.

Fine møter med Cuba

Beskrivelsene av Cuba er gode, vi kommer tett på mennesker og levekår, samtidig som bildene av turist-Cuba er langt fremme i tankene. Ingeborgs henvendelser til sønnen, der hun også reflekterer over hva hun kan ha gjort galt, er hjerteskjærende, og selvinnsikten ikke mindre brutal.

Kanskje blir Hjorth vel tydelig i sin demonstrasjon av at lykke ikke er ensbetydende med penger. Kanskje er skikkelsene hennes vel typete; den middelaldrende bibliotekaren må vel snart være oppbrukt som klisjé, og er alle cubanere så erkecubanske som den trommespillende Enrique? Likevel: ut fra rollene som er fordelt trer levende mennesker frem. Portrettet av Ingeborg er vakkert, og i blant dukker det opp riktig fine betraktninger om fastlåste roller og forhold mellom to som elsker hverandre, eller nettopp ikke gjør det.

Dette lille sitatet mot slutten av boken viser en kvinne som har reist, både geografisk og mentalt, og som har åpnet seg opp for verden:

"Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent." (s 201).

(Kulturnytt, NRK P2, 06.09.2010)