I 1860 publiserte Aasmund Olavsson Vinje den essayistiske reiseskildringen «Ferdaminni fraa Sumaren 1860». Dette året reiste Vinje fra Kristiania til Trondheim og tilbake for å overvære kroningen av Karl IV til konge over Norge.
A. O. Vinjes tekst er regnet som et sjeldent nyskapende verk i norsk tekstkultur.
Med boka etablerte Vinje en norsk reportasjejournalistikk, han fornyer, utvikler og styrker posisjonen til essayet som genre i Norge, og han bidrar til å gjøre landsmålet (nynorsk) til et smidig og dynamisk skriftspråk tilpasset den kulturelle modernitetens og den økonomiske industrialismens utfordringer.
Jubileum
Jon Severuds bok «Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O.Vinje» feirer Vinjes klassiske tekst 150 år etter at den kom ut først gang.
Feiringen gjennomføres ved at Severud gjentar Vinjes reise, og gjennom at han i teksten han skriver om reisen, tar i bruk Vinjes erfaringsnære, kunnskapstunge og refleksjonsrike, og ikke minst intellektuelt krevende, skrivemåte.
Oppgaven virker i utgangspunktet svært vanskelig, ja håpløs, så vel som naiv. Desto mer oppsiktsvekkende er det at Severud i «Ei gjenreise» lykkes med oppgaven han har utsatt seg selv for.
Gjennom nesten 500 sider skriver Jon Severud en fascinerende kommentar til den politiske, kulturelle og økonomiske utviklingen som har preget det norske samfunnet siden 1860.
Intellektuell nytelse
I tillegg gjør Severud tilgjengelig for oss kunnskaper om omstendighetene rundt til hendelsene og menneskene som Vinje omtaler i «Ferdaminni fraa Sumaren 1860».
Det gjør han på en måte som bidrar til at det tradisjonelle nasjonalromantiske og sentimentale bildet av kulturgründeren Vinje blir erstattet med en innsikt i en sammensatt og utfordrende personlighet forankret i liberalismen som politisk ideologi.
Men framfor alt evner Severud å skrive essayistisk på Vinjes nivå. «Ei gjenreise» er en slags metatekst der selve skrivemåten og den tenkningen den legger opp til og krever av leseren, er et grunnleggende trekk ved bokas komposisjon.
Er den potensielle leseren uten sans for denne retoriske tematikken, vil nok Severuds tekst framstå som unødig kunnskapstung og fotnotelærd. Men for dem som er fascinert av språkets og retorikkens innvirkning på hvordan mellommenneskelig forståelse etableres, er «Ei gjenreise» en intellektuell nytelse å lese.
Respektfull
Det er ytterst sjeldent den gis ut essayistiske tekster på et slikt kvalitetsnivå i Norge. Og når de publiseres, er de ofte skrevet av nynorskinger som Kjartan Fløgstad og Jon Hellesnes.
Kanskje skyldes denne særegne og i høyeste grad levende nynorske essaytradisjonen at A. O. Vinje var en av de første som tok i bruk og utviklet landsmålet nettopp i den lange reiseessayet «Ferdaminni fraa Sumaren 1860»?
«Ei gjenreise» er følgelig en tekst som respekterer Vinje og den teksttradisjonen telemarkingen i sin tid skapte. Boka er også en tekst som respekterer den potensielle leseren gjennom at det stilles krav til ham eller henne.
Ved å skrive så komplekst og mettet som Severud gjør i «Ei gjenreise», legger forfatteren opp til å gjøre leseren både mer kunnskapsrik og litt klokere.
Reiselektyre
For denne anmelderen fikk boka ytterligere kvaliteter ved at han leste den mens han reise i det norske landskapet som er omtalt og skildret av Vinje og Severud.
Kristiansund, Batnfjordøra, Vågå og Hundorp endret seg fra klisjepregede romantiske naturkulisser til dynamiske og konfliktfylte kulturelle miljøer fulle av skapende og snakkende mennesker.
Jon Severuds bok «Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O.Vinje» kan derfor på den sterkeste anbefales som reiselektyre for turister som ferierer i Sør-Norge. Den kan uten videre erstatte knappe veibøker og slappe turistbrosjyrer.
