Roddy Doyle er kjent for bøker som «The Commitments», «The Snapper», «Dama som gikk på dører» (og for filmatiseringer av dem), men også for å utfordre de mest heroiserende versjonene av irsk frigjøringskamp.
Da Doyle startet sin karriere var Irland et av Europas aller fattigste land, men det var også et entydig irsk land (med unntak for den gruppen reisende mennesker som irene kaller «Tinkers» – et slags motstykke til vår taterbefolkning).
I innledningen til denne samlingen minner Doyle leseren om en av de mer minneverdige replikkene i «The Commitments» – Dublin-ungdommene som skulle spille svart soul: «The Irish are the Niggers of Europe».
Ny velstand og innvandring
Det ville han ikke ha skrevet i dag; ikke fordi det er politisk ukorrekt, men fordi det ikke er sant lenger.
Med kapitalinnsprøytninger og industrisatsing utenfra kom ikke bare velstanden til Irland; det gjorde også innvandringen.
Irland er ikke lenger bare irsk – og det må irene forholde seg til – enten de liker det eller ikke.
Kursjustering
Denne boken består dermed av historier om hvordan irene og det irske må justere kurs og selvbilde i møtet med alle de nye. (Hvis du vil ta bussen i Dublin og insisterer på utelukkende å sitte ved siden av helt ekte irer, må du antagelig stå hele veien, antyder Doyle i innledningen).
Vi møter Jimmy Rabbitte (jada, vår mann, selve manageren, fra «The Commitments». Han er blitt voksen, i alle fall på de fleste områder, gift, med tre unger og én til på vei. Han jobber, men klarer ikke å stå i mot da trangen til å starte et band dukker opp igjen (musikk er stadig Jimmys kjerne i livet).
Bandmanager igjen
Denne gangen er ideen at deltakerne er minst mulig irske. Og; slik blir det: «The Deportees» ender opp som en mulitikulturell forsamling som fremfører Woody Guthrie-sanger i en slags gospel-stil.
(Bandnavnet er forøvrig en referanse til Woody Guthries vakre ballade om de deporterte mexicanske landarbeiderne som omkom i en flyulykke i Los Gatos-fjellene på førtitallet. Sangen er lett tilgengelig i innspillinger med sønnen Arlo Guthrie eller med Emmylou Harris).
800 ord av gangen
Historien «Gjett hvem som kommer til middag» er langt på vei en irsk versjon av filmen med samme navn (fra 1967) der datteren i huset med stor selvfølgelighet kommer hjem til sine liberale foreldre (Katherine Hepburn og Spencer Tracy) med sin svarte kjæreste (Sidney Poitier).
I Doyles historie er det en ung mann fra Nigeria som må passes inn i pappas alltid fremskrittsvennlige, velvillige hode og irske verden. Ikke minst er han selv overrasket over motstanden som brått melder seg.
Disse historiene kom i stand etter at Roddy Doyle hadde lest om to nigerianske journalister som hadde startet en månedsavis i Dublin. Han tok kontakt og ba om å få skrive for dem. Det var greit, men 800 ord i gangen fikk holde. Slik er historiene bygd opp i forholdsvis korte kapitler av nettopp denne størrelsen.
Feel-good-historier
Roddy Doyle forvalter et svært talent for fortelling, observasjon, humor og menneskelig selvironi på menneskenes bekostning generelt og irenes spesielt.
Nettopp dette talentet er helt avgjørende for at denne boken ikke bare er blitt en samling velmente og politisk overkorrekte feel-good-historier.
Noen betydelig bok er det allikevel ikke blitt – til det er mange grep for lettvinte og med for tydelig slitasje på ting Doyle har gjort før. Men; fordi det er nettopp Roddy Doyle som har ført pennen, kommer man ikke gjennom denne boken uten å ha humret riktig godt mer enn en gang.
