Hopp til innhold

Litt pompøst om to store kunstnere

Her i Norge er nok Frida Kahlos navn mer kjent enn Diego Riveras; den meksikanske kunstneren og freskomaleren Kahlo var gift med – to ganger.

Jean-Marie Gustave Le Clezio

Jean-Marie Gustave Le Clezio .

Foto: HASAN MROUE / AFP

Diego og Frida
Foto: Cappelen Damm

Den franske nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézios bok, «Diego og Frida» tar for seg kjærlighetsforholdet mellom to svært forskjellige mennesker, kunst og politikk i revolusjonenes tid, og beskriver mer smerte enn det er mulig å forestille seg.

Le Clézios bok om de to kunstnerne er først og fremst en dokumentarisk fremstilling, samtidig som den er sterkt preget av skjønnlitterære virkemidler. Beretningen er også sterkt preget av forfatterens nesegruse beundring og dype respekt for de to kunstnerne – til tider er dette trekket direkte plagsomt.

Revolusjon


Le Clézio starter i revolusjonens Mexico (1910) da folk som Pancho Villa og Emilio Zapata ledet opprøret mot Porfirio Diaz spesielt, presidenten gjenvalgt på tvilsomt grunnlag og det gamle samfunnet generelt, preget av spansk kolonialistisk samfunnsorden og levesett. Den unge Diego befant seg i Paris i 1910, men ønsket omveltningen velkommen. Enda mer etter hvert som den bidro til å åpne opp for nye holdninger til kunsten, der en både så inn i samtidens modernisme og bakover mot indiansk flokekunst. Det siste; en avgjørende årsak til at nettopp fresko-, veggmaleriet ble Diego Riveras viktigste løpebane.

Modig ungjente


Rivera var allerede en etablert kunstner da de to møttes første gang, ved at den femten år gamle Frida troppet opp på arbeidsplassen og ba om å få følge arbeidet hans. Frida var ikke bare fremmelig, men også en særegent vakker datter av en fallert småborgerlig familie som må klare seg som best den kan. Før de to møttes neste gang og forholdet dem i mellom var et faktum, hadde imidlertid Frida fått oppleve sin første voldsomme porsjon smerte gjennom en bussulykke som kvestet henne for livet og nær drepte henne. I stedet var det i rekonvalesensperioden hun begynte å male.

Tung start


To liv så fulle av drama, store begivenheter og betydelig kunst lar seg nesten ikke skusle bort i bokform. Le Clézio lykkes da også i det store og hele med å vise leseren hvordan disse to skjebnene ble vevet inn i hverandre i en gjensidig og uløselig kunstnerisk og menneskelig avhengighet. Han viser hvordan de blir store navn, først hjemme, etter hvert i USA og i Europa og hvordan det sterke politiske engasjementet, først i kommunistpartiet, både blir motor og hemsko på samme tid i utviklingen av de to karrierene.

Sterkest om Rivera


Om det skyldes at Diego var mann og dermed er lettere å forstå – latinske menn i mellom – er ikke godt å si, men Le Clézio er best i omgangen med Riveras liv og karriere. Frida Kahlos uendelige byrde av smerte får en sakligere, mer distansert behandling – som samtidig åpner for enda sterkere inntrykk i det vi kommer ut i tretti- og førtitallet og tumultene eskalerer, i så vel forholdet som i livet.

Store ord


Le Clézios entusiasme er ikke til å ta feil av; han køler på med sterke virkemidler og kan ikke sterkt nok få sagt hvor viktige hans to hovedpersoner var. Denne hangen til store ord – muligvis latinsk, den også – blir imidlertid ofte et hinder for leseren. I iveren dyrkes de besynderligste språklige planter som for eksempel ”(...) Angelina Beloff, en ung russisk kvinne av en helt ren type, med langt lyst hår og veldig blå øyne (...)”

Urent språklig farvann


Le Clézio har, i likhet med tidens sportsjournalistikk, kullsviertro på historisk presens som språklig verktøy. Det fungerer stort sett greit, men i blant overgår absurditeten til og med det som presenteres om fotballkamper og lignende. Å spå om ting som allerede har skjedd, for eksempel, blir fort underlig. Her om årene 1935-1940, en periode der stridighetene mellom Frida og Diego er store og ødeleggende, og de både skilles og gifter seg igjen: ”Når denne kampen er over, vil Diego og Frida være fullstendig forandret, og livet deres vil aldri bli det samme (...)”

Indiansk påvirkning


Le Clézio legger stor vekt på de to kunstnernes forhold til indiansk kultur og folkekunst og argumenterer sterkt og til dels overbevisende for at det er her vi finner den sterkeste drivkraften bak arbeidet deres, sett hver for seg og sammen. Denne tilknytningen kobles igjen til en sterk revolusjonær overbevisning, begge ser på seg selv som kommunister, mens det i siste instans kanskje mest handler om en revolusjonær holdning til kunsten og utviklingen av den.

Uklar, men fascinerende


Det er i disse stykkene Le Clézio også blir mest uklar i sin fremstilling – igjen mest overfor Rivera. Forfatterens egen fremstilling viser at freskomaleren inntok en lang rekke standpunkter og holdninger som til dels stred med hverandre. For Le Clézio synes det imidlertid viktig å fremstille ham som en gjennomtenkt konsistent revolusjonær med entydig agenda. Leseren finner, mellom Le Clézios linjer, et stort og opportunistisk ego som først og fremst har behov for å uttrykke seg og bli sett.

Ingen av ankepunktene mot ”Diego og Frida” fratar den betydningen som fascinerende innføring i så vel de to livene som beskrives som en skjellsettende og forbløffende samtid. Boken er oversatt av Tom Lotherington.

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)