Allerede første setningen i "Elefantens reise" er umiskjennelig saramagosk. Den er spekket av innskutte bisetninger og assosiasjoner.
Og nettopp denne stilen, som kan minne om Dag Solstads med sitt omstendelige, nærmest pertentlige språk, men som i sitt innhold nettopp ikke ligner på det solstad-realistiske, er noe av det jeg liker så godt ved Saramago:
Som leser blir jeg på nytt og på nytt overrumplet av en original tanke eller en en uventet hendelse.
Den eldgamle portugisiske forfatteren tar også i sin nyeste roman, utgangspunkt i historien:
"Fortiden er en enorm steinur som mange gjerne ville fare over som om den var en motorvei, mens andre tålmodige går fra stein til stein og løfter dem opp, for de vil så gjerne vite hva som gjemmer seg under dem. Noen ganger dukker det opp skorpioner eller tusenben, feite hvite marker eller pupper som skal til å sprekke, men det er ikke umulig at det, i det minste én gang, åpenbarer seg en elefant (...)" (s.31)
En forunderlig reise
Og det er denne elefanten, og ikke minst dens elefantpasser, som er hovedperson i "Elefantens reise". På 1500-tallet - og dette er en virkelig historie - sendte kongen av Portugal en vaskeekte indisk elefant, som han hadde i sin eie - som gave til sin slektning erkehertug Maximilian av Østerrike. Saramago, som helt tilfeldig kom over den eksotiske fortellingen, har gjort den til sin, og dikter oss fra Lisboa over de kastiljanske sletter, på skip til Genova og over Alpene til Wien, en strabasiøs ferd som setter både elefant, elefantpasser og ikke minst soldatene som er satt til å følge dem, på prøve.
Saramago er en allvitende forteller som i blant skildrer det hele utenifra, i blant sier "vi", som han selv var en del av følget, og i blant går ut av fiksjonen og henvender seg direkte til leseren. Han gjør seg ingenting av å skifte fra fortid til nåtid, fra virkelige til tenkte situasjoner. Det gir følelsen av fabel og eventyr, av overskudd og språkets og tankens muligheter.
Sjonglerer med sannheter
Vi kommer borti mangt og meget på vår vei; europeisk storpolitikk, religion - ateisten Saramago fornekter seg ikke, han har stor moro av å henge ut den katolske kirken. Etter Luthers herjinger trenger kirken sårt et mirakel, men siden prestene ikke vil bry Vårherre med slikt, ber biskopen av Padova elefantpasseren om å få elefanten til å utføre underet, nemlig å knele utenfor katedralen, hvorpå vår svært taleføre, beleste og snarrådige elefantpasser, født og oppvokst i India, går i gang med å selge elefanthår som mirakelremedier, inntil erkehertugen setter en stopper for inntjeningen. I likhet med religion blir forholdet mellom mennesker og dyr naturlig nok tematisert - med humor og oppriktighet i skjønn forening.
Saramagos gave er at han kan skrøne så du tror det er sant, og fortelle sannheter så du tror han skrøner. Plutselig befinner du deg i en filosofisk diskusjon du ikke ante hvordan du kom inn i, men som du for all del ikke vil ut av.
Når man dertil har en oversetter av Kjell Risviks kaliber er det rett og slett en lykke å følge Saramagos slentrende fabuleringer.
