I begynnelsen av 2008 var 120 000 kinesiske barn blitt bortadoptert, de alle fleste jenter. Flere av barna kom til Norge. "Tapte døtre" er historien om hvorfor alle disse barna forlates av sine foreldre, eller rett og slett kastes i utslagsbøtter for å dø etter fødselen.
Det er også historien om de kinesiske adoptivbarna som lurer på sitt opphav. Forklaringene Xinran gir er flere. Kina har i uminnelige tider vært et land der jentebarn er forlatt, samt Kinas ettbarnspolitikk og betydningen av å ha en sønn for å få tildelt jord på landsbygda og for å føre slekten videre.
Men Xinran framfører også en generell og kraftig kulturkritikk av Kinas forhold til sine barn. Pliktens Kina der forholdet mellom barn og foreldre underordnes konkuransen og framskrittet slik det under forfatterens egen oppvekst ble underordnet Maos store folkeprosjektet.
Sterkt personlig
Forfatteren bærer selv på en sorg over ikke å ha opplevd kjærlighet fra sin egen mor. Xinran måtte også gi fra seg en adoptert datter på 90-tallet. Xinran har siden lett etter datteren, men ikke funnet henne igjen.
Som journalist og forfatter har Xinran dykket ned i Kinas forhold til sine barn med dypt og inderlig engasjement. I likhet med tidligere bøker bygger også "Tapte døtre" på forfatterenns tid som radiojournalist i Kina med programmet ”Stemmer i natten”, som også var tittelen på forfatterens første bok.
Men historiene i "Tapte døtre" har ikke Xinran tidligere klart å fortelle. De var for sterke og personlige, og det var for tidlig for henne selv, skriver hun i forordet. Og sterkt er det: I en fattig landsby er forfatteren vitne til en smertefull fødsel, skuffelsen over et jentebarn, jordmoren som kaster babyen i utslagsbøtta der Xinran så ser en babyfot stikker opp – ristende som i dødskrampe.
Eller møtet med en far som setter sin lille datter igjen på togperrongen, ei lita jente som intetanende og vinkende forlates, faren som forteller Xinran at jenta er det fjerde barnet han og moren har forlatt på samme måte, at de ikke kan vende tilbake til landsbyen før kona har født en sønn.
Kvalmende god
Det merkes at det har gjort vondt å skrive denne boka. Det gjør også vondt å lese den. Utover et knippe dokumentariske skildringer har Xinran tatt med følelsesladde brev fra mødre, adoptivbarn og foreldre.
I korthet er "Tapte døtre" en kvalmende nær skildring av menneskelig skam, desperasjon og depresjon. Det er en bok som merker sin leser. Formmessig er boka til tider springende, men historiene er så sterke at de sprenger seg vei gjennom forstyrrende avbrudd i form av brev eller sideforklaringer.
Er boka rett og slett for sterk? Nei, "Tapte døtre" er en dose brutal kinesisk virkelighet. Den er ikke tilgjort. Den er avkledd.