Feliks Zhukovski er imidlertid en mann på 61 som har annet enn popkultur å bakse med i 1991 – to år etter at Muren falt og mens Sovjetunionen trekker sine siste sukk. Like fullt skal han – i løpet av Jim Powells fine debutroman ”Å knuse egg” – komme til å knuse et hotellrom – og det; svært ettertrykkelig.
Kommunist
Feliks har levd hele sitt voksne liv som kommunist. Ikke i hjemlandet Polen eller et av de andre østblokklandene han uten tvil kunne valgt, men i Paris – og på stadig reisefot i den samme østblokken vi nettopp nevnte. (Nå som både Polen og Frankrike er nevnt; la meg ikke glemme at Powells prosa er umiskjennelig britisk – underfundig, og morsom på de underligste steder).
Guidebok
Feliks er nemlig mannen som helt siden 1955 har gitt ut den stadig forbedrede reiseguiden ”Guide Jaune” om reising bak Jernteppet – til de såkalte folkedemokratiene der. Denne geskjeften har skaffet ham en solid inntekt og et interessant liv. Helt til det hele falt sammen fra 1989 og utover. Men; det er også tiden for nye og andre tanker – og hvorfor ikke, tenker den gamle radikaler – et amerikansk forlag vil kjøpe guideboken hans, overta den, og Feliks slår til.
Tittel med referanse
Tittelen ”Å knuse egg” – i original; ”The breaking of eggs” henspiller til det gamle munnhell om at det må knuses noen egg, skal det bli omelett. Uttrykket har vært populært blant nettopp kommunister og revolusjonære med behov for å forklare Moskva-prosesser eller andre massemord.
Med Feliks´ helt unike tilgang til informasjon fra begge sider, er det en betydelig prestasjon å holde fast ved pragmatisme og overbevisninger over tid. Forfatter Jim Powells styrke – jeg vil si litterære seier – består i å la denne mannens illusjoner, hans åndelige latskap, hans nihilisme, hans naivitet rase nesten vakkert sammen i en kontrollert sprengning der ingen nåde vises den aldrende bedreviteren.
Brevet fra mor
Etter først å ha møtt storebroren, som av alle ting gjorde amerikaner av seg, flere amerikanere og europeiske ikke-kommunister som viser seg å være både redelige, modige og ærlige, får Feliks lese brevet som moren skrev til sine to sønner i 1979, rett før hun døde. Brevet er i seg selv et av høydepunktene i boken – en usigelig trist, og hverdagslig grusom fortelling om et liv under tysk okkupasjon, jødeforfølgelser og etter hvert som tvangsarbeider i Russland – ikke som politisk fange, men som fange av politikken, som hun skriver.
Sentimentalitet
Den siste delen av romanen blir en reise og en lang rekke møter med mennesker og ideer. En jakt på liv. Det holdes rengjøring og det forsones. Kanskje går det i blant litt lett og kanskje deles det mot slutten litt vel rundhåndet fra de mer sentimentale kamrene av Powells arsenal. Det kan imidlertid ikke ødelegge inntrykket av en flott roman om noe så sjeldent og smertefullt som realitetsorientering.
