Fascinert av sterke kvinner

• Hør mer i Bok i P2 kl. 17.03 og 23.03: Hør NRK P2 direkte

De kvinnene som Elisabeth Aasen forteller om i «Opplysningstidens kvinner » er langt fra middelmådige.

- Ja, nettopp, det er kanskje noe av poenget, å dokumentere at Rousseau tok feil, sier Aasen.

Holberg og Rousseau

Den sveitsisk-franske filosofen fra opplysningstiden, Jean-Jacques Rousseau, tilhørte den gruppen av filosofer som inspirerte til den franske revolusjonen, og han hadde et konvensjonelt syn på kvinner.

Selv om boken handler om kvinner, begynner Aasen med å introdusere to menn, nemlig Rousseau og Holberg. Hun mener at de spiller en stor rolle for kvinnene som boken handler om.

- Holberg er en av mine store favoritter. Han var veldig progressiv, og hvis hans kvinnesyn hadde fått dominere 1700-tallet så ville vi hatt en helt annen tilværelse i århundret etter, tror jeg. Men så kommer Rousseau 40 år etter og ødelegger i grunn alle hans teorier.

Aasen mener Holbergs ideer kom litt i skyggen av Rousseau, mye på grunn av språket.

- Det må sies at Holberg var bergenser, han var norsk og arbeidet i Danmark. Det er klart at som skandinav så nådde man ikke så langt ut. Derimot skrev Rousseau på fransk, og hans ideer ble dessverre veldig godt kjent, ikke minst fordi Napoleon syntes dette var en strålende utgave av underdanige kvinner, og det passet han godt, sier Elisabeth Aasen.

«”Med bakgrunn i Rousseau kunne man hevde at kvinner ikke burde lære for meget, lærde kvinner var en svøpe for alle. Broderiet ble hennes livsinnhold, det går igjen både i skjønnlitteraturen og i memoarer. Hun måtte underordne seg, det var den viktigste lærdom å ta med seg, for en kvinne vil hele livet være underlagt det som passer seg. Middelmådighet på alle områder ville være det heldige for henne. «Den kvinne er best som man snakker minst om» var regelen, også i Norge.”»

Utdrag fra "Opplysningstidens kvinner"

Irriterte Napoleon

En kvinne i flammende rødt, med turban og en kvist i hånden, pryder bokomslaget til "Opplysningstidens kvinner". Kvinnens navn er Madame de Staël, og hun har blitt Aasens favoritt, mye fordi hun var forfatter.

Aasen ble interessert i hva slags bakgrunn Madame de Staël hadde, og det viste seg at hun kom fra et priviligert miljø.

- Hun hadde en mor som lærte henne latin, som var hennes første lærer, og som kjørte henne nesten for full av kunnskaper, sånn at hun ble nesten syk av det. Hun var også veldig knyttet til sin far. Hun ble opptatt av samfunnsspørsmål og var veldig politisk engasjert nettopp gjennom ham.

Madame de Staël uttalte seg så sterkt om politikk at hun irriterte Napoleon grenseløst. Han sendte henne i eksil. Aasen lurte veldig på hvordan man tar en eksilperiode.

- Jeg lurer på hva jeg ville gjort. Ville jeg reist til nabolandet og sitte der og gremmet meg over at jeg ikke fikk være hjemme, eller ville jeg kanskje lest eller gjort et eller annet? Men hun gjør dette om til noe veldig positivt, fordi aggresjonen og sinnet hun må ha følt gjør at hun begynner å arbeide veldig hardt.

Aasen mener vi kan lære noe av alle de mangfoldige kvinnene i boken.

- Vi har vært veldig vant til å tenke i stereotypier og klasser. Og så ser man hvordan det også i lavere lag av befolkningen er, om hvordan kvinner for eksempel har vært veldig flinke med administrasjon. Selv en liten husmannskone på landsbygda visste at dersom de hadde én ku så kunne de få ut så og så mye, de måtte plukke bær, de måtte administrere og så videre. Det synes jeg er kjempeinteressant, sier Aasen.