Anmeldt av Torgeir Larsen
Dagens bølger i det svenske kongehuset er for krusninger å regne sammenlignet med utroskapen og pengekrangelen blant dronning Mauds engelske slektninger for 100 år siden.
Den verste var Mauds far – den evige tronarvingen under dronning Victoria – Edward. Han var en utro gambler som levde over evne i en kongefamilie som hadde problemer med å ta inn over seg utviklingen i det samfunnet de tronet på toppen av. Hadde det norske folk visst hvor ille det sto til med Europas innavlede kongehus på begynnelsen av 1900-tallet hadde landet i dag kanskje vært republikk.
Et lappeteppe av en bok
Grimstad fråtser i litteraturen fra denne perioden – da særlig fra de mange britiske biografiene som er skrevet basert på ny tilgang til arkiver de siste tiårene. Men det blir mye og langt – det sporer nærmest av i anekdoter og persongallerier fra 1800-tallets aristokratiske England.
Grimstads egen historie om Maud er mer interessant og nærmere kildene enn bokas pikante bakgrunnsstoff. Historien om arven Maud bare fikk deler av, huset Appelton som den norske kongefamilien ikke fikk beholde etter Mauds død, og krangelen mellom kong Haakon og hans engelske svigerfamilie som toppet seg samtidig med at Haakon truet statsminister Knutsen med abdikasjon i 1913, er framført med nerve.
Skildringen av et ungt norsk diplomati, ledet av Fridtjof Nansen i London, som overvurderte betydningen og relasjonen til det engelske kongehuset, er også fengende lesning. Men Grimstads eget stoff er ikke omfangsrikt nok til å fylle 300 sider. Resultatet er et lappeteppe av en bok.
Kongelig skattefritak
Bokas siste del er en øvelse i å beregne den norske kongefamiliens formue i dag utfra den arven dronning Maud faktisk fikk med seg fra sine engelske slektninger. Den øvelsen er krevende fordi den norske kongefamilien ikke betaler skatt og er derfor ikke er pliktig til å oppgi egen formue. Det mener forfatteren er feil, og viser til at det svenske kongehuset betaler skatt. Og hvorfor er det egentlig slik at bare kongefamilien i 2010 er fritatt fra å oppgi egen formue – mens alle andres formue kan leses på internett?
Spørsmålet er godt, og det er lite i beretningen om denne formuens opphav som tjener til forsvar for unntaket. Et godt avsluttende spørsmål hjelper imidlertid ikke beretningen som bok. Til det er det for mange sprang og utflytende formskift.