Fra å være triste, utette tettsteder med en salig blanding av mer eller mindre prangende forretningsbygg i alle mulige stilarter hulter i bulter, slumliknende leiegårder, nedslitt industri, containerstabler og deprimerende parkeringsplasser, tar byene til å utvikle seg som stilige, og av og til og med vakre og elegante, byrom.
Norske helter
Vi ser det i Trondheim, der det gamle havneområdet er blitt en viktig og stilig møteplass. Og vi ser det i Oslo, der det nye Bjørvika og den nye Tjuvholmen oppstår foran oss til manges forundring som elegante og hypermoderne. Bilene forsvinner heldigvis under bakken og ned i tunneler. Byene vi ferdes i, blir til trivelige samværssteder, ikke drønnende gjennomfartsårer.
Heltene i denne fortellingen om (en helt nødvendig) forandring til det bedre i det norske samfunnet, er arkitektene. Pax forlag har med sin serie “Norsk arkitekter” synliggjort disse viktige aktørene. I bøkene får vi se hva de har gjort, hva de har tegnet, og hva de har fått bygd. Den visuelle framstillingen i bøkene er sobert og vakkert gjennomført. Bildematerialet er informativt, og ledsages av en kort historie om den enkelte arkitekt, og den faglige og intellektuelle sammenheng han eller hun har virket eller virker i.
Har tegnet stasjonene
I det siste bidraget i serien “Norske arkitekter” er det Arne Henriksens bygg som er omtalt og presentert. For de fleste av oss er ”Arne Henriksen” knapt nok et navn, ja for de fleste er han fullstendig ukjent. Likevel har Arne Henriksen som mangeårig tilsatt ved NSBs tegnekontor tegnet og fått bygd flere av de sentrale plassene og bygningene mange av oss vandrer på, i og gjennom til daglig.
Stasjoner som Lillestrøm, Gjøvik, Eidsvoll, Drammen Sandvika, Holmlia, Moelv, Skøyen og den spektakulære Slependen er alle sammen tegnet av Henriksen. Han har dessutenhatt ansvaret for mange T-banestasjoner i Oslo, slik som den kanskje viktigste av dem alle: Jernbanetorget stasjon.
Boka Ulf Grønvold har satt sammen og skrevet, gjør oss, som ellers oppfatter disse bygningene som selvsagte, ja nesten som natur, oppmerksomme på dem som arkitektoniske perler. Vi får vite om ideene bak byggverkene, og den spesielle estetikk og refleksjon de er det synlige resultatet av.
Grundig og troverdig
Som antydet, er det særlig bygninger knyttet til offentlige kommunikasjoner og kommunikasjonsmiljøer som har gjort Henriksen til en viktig arkitekt, ikke bare i Norge og Norden, men også internasjonalt. På en grundig og troverdig måte forteller Ulf Grønvold en historie om kvalitetsutviklingen i norsk arkitektur, og opphøyer på denne måten Arne Henriksen som en viktig bidragsyter til norsk etterindustriell høykultur.
De fleste av oss som leser denne boka, vil nok først og fremst forholde seg til, sette oss inn og glede oss over bildematerialet og de opplysende tekstene som omgir det. Den interesserte leseren får gjennom de visuelle presentasjonene og de ledsagende tekstene, en solid innsikt i kontinuiteten i Arne Henriksens arkitektoniske bidrag.
Men Ulf Grønvold presenterer også i en forholdsvis kort oversikt over Henriksens sosiale bakgrunn, hans ungdommelige levnedsløp, dannelsesreiser og fagutvikling før Henriksen står fram og posisjonerer seg - og posisjoneres - som den viktige arkitekten han helt åpenbart er.
På grensa til intim
Grønvolds fortelling om Henriksen gir leseren en interessant framstilling av et tilsynelatende ganske lukket, men åpenbart innflytelsesrikt miljø. Arne Henriksen har solide røtter i den norske intellektuelle øvre middelklassen og til en viss grad i næringslivskretser. Likevel velger han å engasjere seg i AKP (m-l). Dette politiske ståstedet på ytterste venstre fløy nesten utenfor politikken, forklarer til dels, i følge Grønvold, hvorfor dette store arkitekturtalentet velger NSB som arbeidsplass og ikke hippere kontorer i innlad og utland.
Dessverre har forfatteren Ulf Grønvold ikke reflektert nok over nødvendigheten av å gjøre denne spesielle arkitektkulturen mer tilgjengelig for det allmenne publikum av lesere. Framstillingen er privatiserende på grensa til intim. Ulf Grønvolds fortelling om Arne Henriksen mangler den distanse til sin gjenstand som kunne gjort fortellingen opplysende og perspektivutvidende for de av oss som er fascinert av arkitektur (og vi er svært mange!), men som ikke har særlig inngående kjennskap til de arkitekter som faktisk skaper den og den spesielle intellektuelle tradisjon de er bærere av.