Professor i idéhistorie, Karin Johannisson ved Uppsala universitet i Sverige, har gitt ut sin trettende bok og sin første på norsk: ”Melankolsk rom – Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene.” Boken har fått rosende omtale både i Sverige og i Norge etter at den kom ut på norsk i vår. Og det er ikke uten grunn.
Følelsenes kulturhistorie
Forfatteren tar leseren med på en reise i følelsenes kulturhistorie fra 1600-tallet og frem til i dag. Hun viser forandringene i måten mennesket uttrykker sine mørke følelser på og hvordan oppfatningene om forhold normalt og unormalt, sykt og friskt forskyves.
Johannisson setter sin egen samtids trøtthet inn i en historisk sammenheng med akademisk trygghet og god fremstillingsevne. Og resultatet er en lærerik vandring gjennom århundrer av mismot hvor den melankolske oppfattelse av tap er evig, men dets uttrykk endres i tid og rom.
Johannisson er ikke interessert i teoriene eller mytene om melankoli. Hun er interessert i de historiske erfaringene av melankoli og hva disse erfaringene kan lære oss om de historiske epokene, men også om vår egen samtids krav til mennesket.
Forfatteren vil vise oss at melankoli er en følelsesmessig tilstand og ikke en sykdomstilstand. Hun lener seg på Freud og definerer følelsen som tap av noe man ikke vet hva er. Melankoli er en kulturell kategori, mens depresjon er en sykdom definert av moderne medisin. Og melankoli rammer ikke bare individer, men også grupper, klasser og hele samfunn.
Følelser som samfunnsdiagnose
Gjennom litterære og historiske personer ser Johannisson på hvordan melankoliens forskjellige uttrykk endres. Vi møter melankolske arketyper som dandyen og flanøren, og klassiske melankolikere som Kafka og Werther.
Gjennom skjønnlitteratur, brev, dagbøker og memorarer, sykejournaler og legerapporter får hun kilder til hvordan mennesker i forskjellige tidsepoker gir uttrykk for sin nedstemthet.
Hun organiserer melankolifølelsen i tre historiske former: Den førmoderne på 1600- og 1700-tallet som kjennetegnes av fysisk utleverende språk og sterke innslag av mani. Den moderne varianten utviklet sent 1700-tallet og frem til 1900-tallet er definert mer innadvendt og med depressivt språk. Og den senmoderne som er dominert av tomhets- og tretthetsfølelse.
Fra 1600-tallet og frem beskrives melankolien som en sinnstilstand reservert menn og overklassen. Men med demokratisering og modernisering reduseres nervene til sykdom og til menneskekroppens skrøplighet.
Samtidskritikk
Et kjernepunkt i boken er hvordan oppfatningen av hva som er ”normalt” endres. Om hvordan nedstemthet endres fra melankoli til depresjon, fra å være en del av livet til å bli en sykdom. Her ligger også hennes samtidskritikk. Parallelt med at krav og forventninger om helse og lykke øker, blir stress og nedstemthet omgjort til diagnoser. Et hvert brudd med ”normalitet” og velvære, klassifiseres som sykdom og henvises til medisinen.
Hun mener å se en samtid hvor mennesket skal være perfekte. Det meste i livet gjøres til prosjekter med konstante krav overfor kroppen, jobben, helsen, hjemmet og overfor familie og barn. Mennesker ser på seg selv som prosjekter med konstant rom for forbedring. Dette gir mange en følelse av utilstrekkelighet og tomhet som behandles som depresjon og sykdom.
Hun betviler ikke at depresjon er en alvorlig lidelse som ofte trenger behandling. Men hun vil ikke at medisinen skal ha enerett over å håndtere mørke og såre følelser. Johannisson mener melankoli er normale følelser og en del av det å være et menneske.
Ambisiøst prosjekt som lykkes
Det er ikke mye å være kritisk til i boken. Skulle en fremheve noe, måtte det være at enkelte av kapitlene fremstår som komprimerte og tette med eksempler og referanser som går på bekostning av flyten i boken.
Det er også overraskende få referanser til filosofer og kunsternere blant de mange gode utlegningene fra litterære- og historiskestørrelser. Men dette er småtteri.
Johannisson har gitt seg ut på et ambisiøst prosjekt med å skrive følelsenes kultur- og idéhistorie. Men med akademisk tyngde og språklig klarhet lykkes hun. Boken fremstår som både lærerik og tilgjengelig og burde interessere mange.