Tarjei Vesaas' debutantpris for 2009 ble delt mellom debutantene Eivind Hofstad Evjemo og Kjersti Annesdatter Skomsvold, som altså ble trukket frem som de beste skjønnlitterære debutantene for 2009. Forrige gang prisen ble delt mellom to forfatterdebutanter var i 1995. Da mellom Harald Rosenløw Eeg og Tore Renberg.
Vesaas' debutantpris ble delt ut under Den norske Forfatterforenings årsmøte i Oslo søndag ettermiddag.
Stor forhåndsfavoritt
Kjersti Annesdatter Skomsvold var forhåndsfavoritt med romanen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg». Etter en rekke strålende anmeldelser og mye oppmerksomhet i media, var det ventet at hun ville stille sterkt. Også Bok i P2-kritiker Marta Norheim hadde størst tro på henne.
– Kan det bli Kjersti Annesdatter Skomsvold, mon tro? Hun er i kategorien underfundig og god prosa, med tittel som det er umulig å lære seg, noe som vitner om ambisjoner, sa Bok i P2s kritiker Marta Norheim til NRK.no, før prisen ble delt ut.
Les:
Les:
Skråblikk og helstøpt språk
Det er Det litterære Råd i Den norske Forfatterforening som bestemmer hvem som får Tarjei Vesaas' debutantpris. De skriver følgende om Skomsvolds debutroman:
«(...) Slik framstår Mathea Martinsen i denne forfattarens skildring som ein figur vi kanskje ler av, til tider, men framfor alt som ein karakter vi ler med - og dette blir mogeleg i kraft av den innleving og medkjensle, og det skråblikk forfattaren rettar mot henne, skrive fram i eit uforutseieleg og samstundes heilstøypt språk.»
Lyd:
«Brodd til det vakre»
Litt mer overraskende var det at Eivind Hofstad Evjemo skulle få prisen. Det har vært nokså stille rundt utgivelsen av romanen «Vekk meg hvis jeg sovner» på Cappelen Damm i media, til tross for noen gode anmeldelser.
I begrunnelsen for utdelingen av prisen, skriver juryen om romanen «Vekk meg hvis jeg sovner»:
«Der er eit sterkt band mellom den namnlause guten og den namnlause bestefaren, og vi meir enn anar at der er eitt menneske til som døyr, i boka. Men drivkrafta bak det skrivne er truleg noko meir enn berre emosjonell; når ingen av personane i romanen opptrer med namn, må det vera fordi forfattaren strevar etter ei form for anonymitet der erfaringa, heller enn personen, står i sentrum. Det er raust gjort, ikkje minst fordi det høge språkmedvitet som pregar teksten resulterer i passasjar som er like mykje dikt som prosa, også i fleire av kapittel-titlane, og eg siterer tre titlar: Sorgbinderi; Jeg står i kroppen med skyld; I et verdig lys skal vi bli til. Det er vakkert; det er ein venleik her, men utan at det blir falsk idyllisering. For, slik typisk er, alt hos barnet: Taggar av gru stikk opp og gir brodd til det vakre.»
Les:
