Referansepunktet for Sven Kærup Bjørneboes bok er den klassiske dannelsesreisen til Orienten. Prinser, lorder og nyrike europeere måtte på dannelsesreise for å ha gjennomslag i overklassens europeiske salonger på tidlig 1900-tall. Istanbul, Damaskus, Palmyra, Aleppo, Balbeek, Jaffa, Jerusalem og Kairo var faste stoppesteder. Antikke ruiner, den kristne sivilisasjonens vugge, Islam, Jødedom, korsfarere og beduiner.
Eventyrere som Laurence of Arabia og Gerthrud Bell reiste på samme rute og ga næring til mytiske forestillinger om Orienten. Deler av denne klassiske reiseruten – i dagens Tyrkia, Syria og Libanon – er ramme for Bjørneboes nye reiseskildring.
Særegen
Bjørneboe starter imidlertid litt uvanlig, han starter i Urfa. Den tyrkiske byen der muslimene mener Abraham ble født. Muslimene og jødenes stamfar, og vår egen kristne kulturarvs far. Men startstedet er ikke tilfeldig. Det er en kunnskapsreise i sivilisasjonshistorie – i opposisjon til nåtidens nytelsesturisme – forfatteren foretar, som skiller seg fra den mer vanlige norske reiseskildringen.
I Norge er det eventyret, heltemotet og naturkreftene som dominerer denne litteraturen, og Bjørneboes reise er slett ingen bragd a la Lars Monsen eller Liv Arnesen, men en relativ enkel turistreise som kulisse for øsing fra forfatterens kunnskaper om historien knyttet til stedene han besøker.
Romerrikets rester, korsfarerhistoriens kapittel, det arabiske opprør mot franske koloniherrer og helt til dagens konflikter, ispedd anekdoter opp mot severdigheter underveis, som den tyske Keiser Wilhelms forsøk på å oppildne muslimene til Jihad mot briter og franskmenn ved Saladins grav i Damaskus i forkant av første verdenskrig.
Overflatisk
Aristokratiets dannelsesreiser for hundre år siden var overflatiske i sine møter med orientens egne innbyggere. Det var reiser som bekreftet medbrakte forestillinger. Interessen for det ukjente og menneskene underveis var begrenset.
Så også med Sven Kærup Bjørneboe. Selve reisen er redusert til kulisse for forfatterens kunnskap. Han bruker mennesker han møter til å gi liv i fortellingene – men de er gjerne statister i form av taxi sjåfører, agenter eller teppehandlere. Som resultat blir det i mye Sven Kærup Bjørneboe og lite motstand, overraskelse og troverdig refleksjon.
Forfatterens utgangspunkt er den klassiske reisen i Orienten, men valget av reiserute framstår også noe tilfeldig. Forfatteren drar for eksempel ikke til Det hellige land– Jerusalem og Abrahams gravby - Hebron.
Bjørneboe har tidligere skrevet en egen bok om Jerusalem, men et nytt besøk kunne gitt boka en ”Grand Final” den nå mangler. Isteden fisler boka noe umotivert ut der forfatteren var tidlig i boka, men ikke begynte – i Istanbul.