22 år gamle Sumire går i for store tweedjakker, skriver hele døgnet, og kjederøyker sigaretter. Hun elsker den 17 år eldre Miu (det er et kvinnenavn), som lever av å importere dyre europeiske viner til det japanske markedet. Ulykkeligvis for Sumire blir ikke Miu erotisk tiltrukket av kvinner.
Han som forteller oss alt dette er en ung lærer på en barneskole. Han elsker Sumire, men må nøye seg med å være hennes fortrolige venn.
Les også:
Denne trekanthistorien belyser Murakami fra alle mulige vinkler i "Elskede sputnik".
Skikkelse som går igjen
Tittelen er ikke tilfeldig valgt. Romanen handler om forelskelse blant mennesker som lever for seg selv. De farer rundt i sitt eget liv som satellitter - uten evne til å inngå forpliktende relasjoner til andre.
Fortelleren er en skikkelse som går igjen i flere av Murakamis romaner. Han er cool, men med noe teflonaktig over seg, som gjerne gjør at han styrer mot en livskrise før romanen er over.
Dominert av samtaler
Den første halvdelen av denne boken er fullstendig dominert av samtalene mellom fortelleren og Sumire. Samtalene foregår oftest ved at Sumire ringer fra en telefonkiosk i nærheten (boken kom opprinnelig i 1999). Et typisk samtaleemne dem i mellom kan være forholdet mellom symbol og tegn, eller hvorfor akkaren (blekkspruten) har ti armer og ikke åtte.
"Elskede Sputnik" er Murakami i kortformat. Handlingen sklir ikke ut i det surrealistiske i samme grad som vi har sett i andre romaner som de større og mer bredt anlagte romanene "Kafka på stranden" og "Trekkoppfuglen". De (i forfatterskapet) allestedsnærværende kattene snakker ikke i denne romanen, og det er en fordel for oss som synes Murakamis eskapader i drømmeaktige verdener lett kan bli litt for mye av det gode.
Ikke for mye av noe
Dette må være den romanen hvor Murakami utforsker hvor mange metaforer (i betydningen similer) det er mulig å stappe inn i en bok, som for eksempel: "Det var som om stemmen hennes kom fra et sted utenfor bildeutsnittet, som i en Jean Luc-Godard-film."Hun var ute av likevekt som et dyr som har fått klippet av seg en stor og bustete hale" "Har du det bra? Utmerket. Som elven Moldau på en vakker vårdag".
Også denne typen metaforer kunne det også blitt for mye av, hadde det ikke vært fordi personene er seg sin egen metaforbruk bevisst, og kommenterer dem i løpet av samtalene.
Det er egentlig ikke for mye av noe i denne velkomponerte romanen. Tvert i mot er det vel heller slik at jeg skulle ønske meg et par hundre sider til av "Elskede Sputnik".
