Afrikaneren

"Afrikaneren, portrett av en far" er en bitteliten bok, den er på under 100 sider, og det er iberegnet fotografier og noter. Boken gir et bilde av en far, men blir også en fortelling om forfatteren selv, om hans intense barneår i Afrika, og om hans forhold til foreldrene. Slik åpner boken:

"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette er gått over i oss."

Streng og illusjonsløs far

Jean-Marie Gustave Le Clézio vokste opp i Sør-Frankrike under 2. verdenskrig, og kan ikke huske faren før de traff hverandre etter mange års atskillelse.

Da var forfatteren åtte, faren var lege i Nigeria, og fikk for noen år konen og de to små sønnene til seg etter krigens slutt. Le Clézio beskriver faren som en streng og displinridd mann, en som ikke hadde sans for humor, som aldri sluntret unna rutiner, og som var bitter etter mange år med uoppnåelige oppgaver langt borte fra familien.

Men han viser også frem en mann som ikke hadde noe til overs for kolonimakten han var en del av, en mann som valgte seg bort fra Europas klassesamfunn etter utdannelse i England, og positivt valgte seg til en sanselighet i Afrika som sønnen, nå nesten 60 år senere, forsøker å beskrive.

Grenseløs frihet

For de to brødrene ble Afrika synonymt med uavhengighet. For tross streng disiplin og skole med mor hver morgen, var formiddagene ved landsbyen Ogoja fri. Da var det av med sko og fars forordnede ullstrømper, og ut og løpe på savannen. Når far var borte, så mor gjennom fingrene med regelverk og lover.

Språklig er Le Clézio kirurgisk, minimalistisk, han har en renhet i stilen som Eva-Marie Lund gjengir på godt norsk.

Denne personlige boken bærer merkelappen roman, men kan like gjerne leses som dokumentar. Stilen kan på mange måter minne om den tyske forfatteren W. G. Sebalds bøker, der han reflekterer over sine egne barndomsminner og analyserer dem i voksen alder.

I selvrefleksjonens lys

Le Clézio veksler mellom den umiddelbare reaksjonen på det afrikanske samfunnet og følelsene av frihet han hadde som barn - uten å ha ord for å definere og rubrisere følelsene - og ettertankens refleksjon fra en mann som er blitt godt voksen, og som har tilegnet seg et språk å formulere seg i. Derfor kan han også skrive, at han, som vokste opp uten et familiehjem i tidlige barneår, fikk noe annet:

"Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle. (..) Jeg eksisterer i dag, jeg reiser, jeg har selv stiftet familie, jeg har slått rot andre steder. Men hvert øyeblikk, som en eterisk substans som svever mellom virkelighetens tynne vegger, kan jeg bli gjennomboret av fortiden i Ogoja. Det kommer i blaff, trekker meg under og gjør meg svimmel."

I denne beskrivelsen ligger ikke bare forfatterens egne minner, men også farens minner, farens håp og nederlag på et kontinent som kanskje danner grunnlaget for sønnens særegne forfatterskap.